Richie the Cat's sykkeltur 2018: mai 2018

SØNDAG 20. MAI
Kronprinsparet var på såkalt fylkesbesøk i Aust-Agder i 2010, forteller historien oss.
Nå var det jammen på tide for Richie the Cat å innta fylket også. På to hjul, og uten motor selvfølgelig. Det var pinse, og pinsen har det visst med å levere godvær. Ja, så menn. Dertil var det ny pilottur, en liten todagers denne gang. Tanken var å besykle et antall av disse Sørlandsperlene, og slik ble det.

Klokka 11.30 første pinsedag sto the Cat og hans Photon 10 ("Lillebror') ferdig bussbefordet på trafikknutepunktet Brokelandsheia på E18 i Gjerstad kommune, og speidet etter sin sykkelmakker Erling. Herr Erling skulle komme sørfra, han hadde jo tross alt pinseferie, sørlendingen. Well on time, som det heter, var følgesvennen på plass, og da var det bare å hive seg på sykkelen og sette kursen sørover, for hans del - igjen. Gjerstad kommune ble en kortvarig affære, den grenser jo tross alt til Telemark, og hadde ikke all verden å by på, selv om en av verdens største matematikere faktisk har vokst opp på en prestegård her: selveste Niels Henrik Abel.

Matematikken sa imidlertid de veifarende at det lå over 100 km asfalt foran dem som skulle forseres i godværet, og dermed tok vi fatt på fantastiske Riksvei 420 og trillet snart inn i Risør kommune. Litt tidlig med ris, kanskje, men så har ikke navnet noe med juling å gjøre, snarere med ris, altså kratt. Det ligger nemlig ei øy der utforbi, (Risøya), som er temmelig full av kratt. Og dermed var navnet satt på det som også går under navnet Den Hvite By ved Skagerak. Dét er nok på grunn av den særdeles godt bevarte trehusbebyggelsen, for her er det ellers ganske så rødt til Sørlandet å være, Risør var faktisk den første kommunen i landet som valgte en ordfører fra partiet. Rødt, altså.

Etter en kort utveksling av politiske viderverdigheter på sykkelsetet, krysset vi E18 og beveget oss inland, som de sier på engelsk, inn i Vegårshei kommune, kjent for mye skog og vann. Og, for noen, for Tjostolv Moland, han som sammen med sin kompis French satt inne nede i Kongo. Det finnes kun ett tettsted i hele kommunen, det heter Myra, så vi kan trygt si det ble noen jomfruelige mil.

Ulven i Vegårshei, er et begrep, det var den første som ble felt lovlig i Norge etter at ulven først var betraktet som utryddet. Ulven trives her. Den avsluttede politiske diskursen var tannløs i forhold til den foregikk ved kommuneskiltet - var det en rev det var bilde av der, eller -kanskje mer forståelig tross alt - en ulv med temmelig tjukk hale? Vi studerte, argumenterte og akkorderte, før vi etter hvert, sammen med Google riktignok, konkluderte med det førstnevnte.

Dermed rullet vi videre mot ganske store Åmli kommune, beliggende liksom midt mellom kystkommunene og fjellbygdene i Aust-Agder.
Hvilken skuffelse.
Her ble det for noen år siden investert 100 millioner i Skandinavias mest moderne sagbruk, og det kan man jo skjønne at man gjerne slår seg på brystet med.
Men kommuneskiltet var en ren skandale, også om man ikke er kommuneskiltjeger. Åmli kommune: Vi tok en real avstikker, opp en seig bakke, for å møte dere, grattis med å ha levert turens største nedtur (se bilde). Hadde enda kommunens mest kjente musikant, Jonas Alaska, Årets Spellemann i 2011 forøvrig, kunnet dra en låt for oss der.
Men vi så ikke noe til Jonas, vi snudde smått olmt syklene, tilbake mot kysten, mot Tvedestrand kommune. Omtalt som "Sørlandets smilehull". Mon tro det var mye godt humør her?
I alle fall er de innehaver av Norges smaleste hus i Tvedestrand, det såkalte "Strykejernet". Og mange hevder at kommunen dessuten har Norges vakreste skjærgård.

Dessverre fikk vi ikke tatt den skjærgården helt i øyesyn, vi nøyde oss med en parsell nordvest i kommunen, for vi hadde nok en innlandskommune vi skulle sykle gjennom: Froland.
Hjemkommunen til skiskytter Marte Olsbu selvsagt, du vet, hun som tok sølvet på sprinten under OL i vinter. Froland var ellers åsted for en av Norgeshistoriens verste skogbranner i 2008, man påstod den gangen at røyklukta kunne kjennes helt til Danmark... Men nå var alt røykfritt, og aurora-sommerfuglene danset i veikanten i anselig antall.

Det var blitt ettermiddag, sola skinte, det var relativt godt og varmt, og en utepils i
"Nordens Venedig" lokket som besatt. Pollen i Arendal. Helt nede på brygga, midt i sentrum. Du verden, så fint det går å kombinere syklng og øldrikking. Vi slo etter hvert fast at det med Venedig ifølge tradisjonen har å gjøre med at det gamle bysenteret er reist på 7 holmer. Og noe mye viktigere: Arendal er den kommunen i landet der det er registrert flest arter av sommerfugler. Så mye for Froland. Det synes the Cat er riktig staselig, han har hatt, og det vet kun de som kjenner ham godt, en viss sommerfuglfetish, den katten.

Etter noen aldeles strålende timer i sola på bryggekanten, med noe godt i glasset, som det heter, var det dags å ta fatt på de siste 11 kilometerne ut til Tromøy, forøvrig egen kommune helt til 1992.
Det var nok en tur helt i grenseland hva kjørepromille angår, såpass må innrømmes, men vi ankom Det Gamle Bakeriet på Revesand, også kjent som Bageriet på Rævesand, med alle lemmer i behold, og godt utluftet hode.
Som man skjønner, der ute på Tromøya var det mer enn bakevarer det handlet om etter 11,9 mils sykling: Varm dusj, god mat på bordet, godt drikke, godt husvære for natten, godt selskap.. tusen takk til dere Signe og Wiggo for all gjestfriheten.

MANDAG 21.MAI
Så kommer vi altså til dette med fergemannen. På Tromøy, dvs fra Skilsøy, går det nemlig ei ferge over sundet, som gjør reisen inn til Arendal sentrum på bare 5 minutter.
Det er jo mye mer forlokkende med en litt frisk start på dagen på bøljan blå, enn å sykle de samme 11 kilometerne tilbake til fylkets "hovedstad". The Cat lot seg overtale.
Bageriets egne, lokale konferere-med-google-på-telefonen ekspertise hadde dertil funnet fram rutetiden til ferga, som skulle klappe til kai bare 3 kilometer unna. Klokka 09.55 var det så visst avgang, ble vi beroliget med. Eia var vi der. Vel nede på riktig kai, var det ingen båt å se.
The Cat, skuer utover sjøen, aner uråd umiddelbart: -Er du sikker på dette? Den skal liksom gå om 6 minutter. Jeg kan ikke se den engang....?
Erling (optimistisk som alltid): -Slapp av, den kommer.
The Cat 5 minutter senere, enda mer skeptisk: -Den kommer....Jaha? Du mener det? Den skal liksom gå nå?
4 minutter etter dette igjen må Herr Erling egenhendig konsultere mobiltelefonen, nå har selv ha fått forståelse for at her er det noe som absolutt ikke stemmer. Ganske riktig: Nederst med liten skrift står det selvfølgelig "2.pinsedag ingen avgang".
Så fløy det noen ord gjennom lufta fra the Cat om at han heretter lovet å aldri stole på andre enn seg selv og så videre, før vi fikk det ærefulle oppdraget å legge ytterligere ei lita mil til dagens etappe, over brua over Tromøysundet og tilbake samme vei som vi syklet kvelden i forveien.
Etter litt sikksakk-kjøring i Arendal (utrolig vanskelig å komme seg sørover ut av den byen, gitt) , var humøret for fullt tilbake, sola skinte, motvinden var snillere enn i går, Riksvei 420 like lettsyklet, godt utbygd med sykkelvei som den var.
Brått var vi inne i Grimstad kommune, som kan sole seg med noen av Norgeshistoriens beste syklister, Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd. Og et av Norges beste bryggerier i tillegg, Nøgne Ø.
Koselige, lille Fevik kom og forsvant, sentrum av Grimstad likeså; vi ble så glade i denne 420 av vi valgte en liten endring av ruta på slutten. Ferden gikk videre langs kysten til Lillesand kommune, som blant annet er kjent for Blindleia.
Etter en god bunkring ved Gaupemyr, trafikk-knutepunktet ved E18 som skulle ta oss med buss mot Oslo, fant vi ut at vi hadde "glemt" Birkenes kommune, der vi blant annet finner en innsjø med det kule navnet Ogge, som i tillegg har hele 365 øyer og holmer i seg. Klart vi måtte til den kommunen? Vi lot buss være buss (det går alltids en buss) og hev oss på sykkelen igjen, retning Birkeland. Det ble 18 flate kilometer fram og tilbake, før vi glade og fornøyde kunne konstatere at 10 kommuner i Aust-Agder nå var krysset av, og en drøye 70 kilometer lang dagsetappe var over.
En ny buss kom, og den ga oss mildt sagt god anledning til å slappe av. 2.pinsedagstrafikken på E18 nordover er nemlig et HELT eget kapittel for seg.

Nå er det kun en drøy måned til startskuddet går borte i Bergen for sommerens store utfordring. Den måneden skal the Cat, tradisjonen tro, i all hovedsak bruke til å hvile seg i form.

Er tilbake i slutten av juni, sjalabais og chupa-chups😊