Richie the Cat's sykkeltur 2018: Nachspiel ved bredden av verdens tredje lengste fjord

Så ble det nachspiel i år og. På sykkelsetet, altså. Nachspieltur til det innerste indre Sogn and beyond.
Det med verdens tredje lengste fjord er ikke tull. The Cat befinner seg der, det er dessuten verdens lengste isfrie fjord, forteller Wikipedia. 1300 meter dyp på det dypeste. Med andre ord: Sognefjorden.

Med base i "saftbygda" Sogndal var det klart for en liten sykkelekspedisjon rundt om til åtte kommuner i Sogn, som foruten flott natur, er beriket med et solid antall kilometerlange tunneler og et ditto antall ferger. (det kalles forøvrig saftbygda fordi Lerum fabrikker, en av landets største bær - og saftprodusenter, har tilhold her)

Sogndal er kjent for så mangt, og da lar vi ikke Liv Signe Navarsete tilhøre eliten. Nei, vi må heller trekke fram fotball-laget, som stadig er oppom Eliteserien, og som kjører kampropet "Stao no pao" på hjemmekampene. Det er dialekt, altså. Og så har vi selvsagt Tone Damli Aaberge. Og forbryteren og rømningseksperten Gjest Bårdsen, han er det jo laget film om.
Og ikke minst den vakre og superflinke Eva Weel Skram.
Ingen av dem var å se disse sommerdager i Sogndal, enn skjønt, for herr Baardsens vedkommende hadde det blitt vanskelig, han har tross alt vært død i snart 170 år, og tilbragte dessuten nesten 20 år av livet som straff-fange på Akershus festning.

Så da satte the Cat like godt sykkelstyret, på hr Author for anledningen, (det betydde mye fart og ingen sykkelvesker) i retning Sognefjellet, destinasjon Luster kommune.
Innerste, indre Sogn kan man si. En arealmessig temmelig stor kommune, Luster, faktisk den største på hele Vestlandet.
Nå kom ikke katten helt opp (det er opp, ja) til Urnes stavkirke, verdenskjent for sin arkitektur, men fikk likevel et inntrykk av mye flott natur. Og dét selv uten å ha sett Jostedalsbreen, som delvis ligger i kommunen.

Turen fortsatte ned tilbake til Sogndal, og langs Sognefjorden i finværet, rett vestover mot to kommuner som snart forsvinner. Først Leikanger kommune, der grensa går bare 16 kilometer fra Sogndal sentrum. Leik-anger, faktisk. Som om man skal angre fordi man leiker seg, liksom. Vel, kommunen skilter med Norges høyeste bauta, den staselige Baldersteinen, og ikke minst: Fossen med det morsomme navnet Kvinnefossen. (også kalt Kvinnafossen, vi er tross alt i dialektland).

Jeg kom meg omsider til stedet Hella (Halla Hella, som John Carew ville ha sagt), der ferga gikk over til Balestrand kommune. Også en kommune som ikke eksisterer i 2020, den blir da, som Leikanger, "innlemmet" (for å si det fint) i Sogndal.
Om Balestrand er ikke meget å melde, annet enn at 2.laget rykka opp i 5.divisjon i 2012, og at kommunen er hjem for Norsk Reiselivsmuseum.

Jeg ville også hjem. Altså, ikke helt hjem, men til Vik kommune, på andre siden av Sognefjorden. Ferga tilbød gratis lift, og brått var Wiik i Vik, skjønt Vik på Helgelandskysten stemmer bedre for the Cat, enn Vik i Sogn. Kommunen har dog både gammelostfestival og bringebærfestival, og minst to flotte attraksjoner, for eksempel han Fridtjof den Frøkne. En gigantisk statue, 26 meter høy, plassert på en høyde i Vangsnes, like ved fergeleiet. Hva i all verden. Det var keiser Wilhelm ll som i 1913 fikk reist herligheten, med navn etter en gammel islandsk saga fra 1300-tallet. Jeg visste ikke engang at det fantes slike ting i Norge...

Og er man først i Vik, så må man selvsagt trille til Vik. Det var bare 10 kilometer dit. 2 kilometer utenfor Vik sentrum ligger Hopperstad stavkirke. En av bare 28 som er igjen i landet vårt, bygd i år 1130, med andre ord en av de eldste i sitt slag. (Disse stavkirkene kan man lett sykle til, med ett unntak: Landets nordligste, vestligste og minste, på øyværet Grip utenfor Kristiansund. Da må du i tilfelle bruke pedalbåt, men det blir jo et drøyt stykke...)

Returen til base camp i Sogndal bød på medvind og høy fart, de 35 kilometerne ble tilbakelagt på én time og 7 minutter...

Husværet heter forresten Sogndal vandrehjem. (Heretter omdøpt til Sogndal syklehjem). På veien dit ble det pitstop og kald øl på Lægreid pub i Sogndal, og her kommer vi til de lettkledde damene på bildet.
Vi snakker pissoar. En gang hvert 5.minutt eller så, tennes lyset på veggen bak pissoaret, og damene kommer til syne et lite øyeblikk, før lyset slokker igjen. En uskyldig og artig gimmick, synes the Cat, men akk, hvor lenge forblir det slik i disse tider før noen vinner fram med "mannssjåvinistisk" og "seksualisering av kvinnekroppen" og "pornoforherligende"?
Sukk.

På vandrarheimen er det ellers kinesere, og motorsykkelgutter med grått hår, som dominerer. Her labber kara inn med digre hjelmer, vernestøvler, skinnbukser og full mundur i varmen. Er det virkelig såååå morsomt å kjøre motorsykkel? (Ja, the Cat har prøvd, har også motorsykkellappen. Men samme som med golf, fikk aldri helt tenninga. )

Det ble 119 veldig lette kilometer på tråsykkelen i dag. Men i morgen skal jeg ta bussen!

******

Ny dag. Kaupanger venter. Og the Cat venter. På bussen. Ny tunnel som ikke lar seg sykle, med andre ord. Den første av to. Bussen kommer helt på rute. En liten minibuss, uten skyvedør.
Jeg til sjåføren: -Jeg har med en sykkel....
Han: - Sykkel?? Nei, dét tar me ikkje med...
Jeg, fortvilet: - Men...hvordan skal jeg ellers komme gjennom Amlatunnelen?
Han, et øyeblikk i tvil: - Ja få sjå pao han då...
Dermed gikk det som det gikk. I det herr Author åpenbarte seg for sjåføren, som det smykket han er, (sykkelen altså), ble herr bussjåfør mjuk om hjerterota og fikk buksert følget inn i midtgangen på 9-seteren..

Kaupanger er forøvrig stedet å dra om man virkelig vil ha postkort-Norge inn med teskje. Båten mellom Kaupanger og Gudvangen, på selveste Nærøyfjorden, får selv Geiranger til å blekne. Dette er verdens smaleste fjord, og en sidearm til Sognefjorden. Ikke rart det bugner av turister. Den turen på fjorden er helt uten sidestykke i verden.

Vel. Tunnelen forsert. Brått så var jeg på det trafikkerte fergeleiet Mannheller-Fodnes. Og vel over på andre siden: Årdal kommune i sikte. Som kan by på Norges vakreste, og Nord-Europas høyeste uregulert fossefall, Vettisfossen. Jeg kom meg aldri helt opp i Øvre Årdal for å få tatt fossen i øyesyn. Men trilla innom kommunen, det gjorde jeg.

Ny bussbefordring var deretter påkrevd, fra fergeleiet på Fodnes og til Lærdalsøyri. Bussene går ikke akkurat ofte, kan man si, så her var det bare å innfinne seg på rett sted til rett tid. Fodnestunnelen er nesten 7 km lang, og da er vi allerede i Lærdal kommune.

Vel ankommet Lærdalsøyri ble det først litt mysing og gatetrilling. (Det er et veldig koselig tettsted, med mange godt bevarte og særegne trehus. Hadde det ikke vært for storbrannen i 2014, hadde det sikkert vært enda flere.)

Nachspielet nærmet seg slutten. Reisen fra fjord til fjell, dvs sykkelturen sådan, kunne begynne. For å komme til turens åttende og siste kommune, Aurland, var det ingen bønn: Det var bare å gi seg i kast med Aurlandsfjellet, en av Norges vakreste Nasjonale Turistveger. Jeg visste det var bratt, og visste det drøyde og at det varte og rakk, men etter 950 høydemeter rett opp fra fjorden i løpet av 11 kilometer, var det så jeg nærmest stupte ut i nærmeste kulp i Erdalselvi for avkjøling da jeg ankom kommuneskiltet. Fortsatt var det et par hundre høydemeter igjen, toppen ligger på hele 1306 meter. Men nå fikk det holde. Herr Author, med en 11-23 utveksling på kassetten, er ikke skapt for slike monsterbakker, og "katten" var så svett og dehydrert at han nærmest skalv i den intense varmen. Termometeret viste 29 pluss. Og jeg hadde tråkka i bratt oppoverbakke i en time.

Dermed ble det livsfarlige utforkjøringer ned til Lærdalsøyri igjen, det gikk unna på et blunk.
Bussen og ferga bragte mann og sykkel trygt over fjord og gjennom tunneler til Kaupanger, der bilen ventet.

Og resten, ja resten er definitivt historie.
Omtrent som denne bloggen. Det har vært et spennende år på sykkelen. Mesteparten av Sogn og Fjordane er "fortært" (jeg kommer tilbake for resten), de fleste Sørlandskommunene og byene er besøkt. Og Hordaland, da. Og Hardanger. Hvilke minner det har gitt.

Richie the Cat sier igjen takk for følget for i år, nå er det definitivt slutt.
Men neste år. Da kanskje....
Nytt fylke. Og et nytt stykke Norge. Sett fra sykkelsetet.

Sjalabais!