Ingen vind i seilene

Det er ikke negativt ment, altså. Noen ganger er det nemlig helt greit å ikke ha vind i seilene.
Som når man er ute og sykler i alle himmelretninger, til og med på samme dag. Pilotturen er over, og vinden, noen ganger syklistens verste fiende, har heldigvis valgt å forholde seg stort sett rolig, og det takker man for.
I dag har det heller ikke bare vært meg og meitemarken som har vært ute og lufta seg. (det har kjent ut sånn fordi det har vært to våte foregående dager.) I dag, på pilotturens siste dag, sang fuglene i trærne og det var en kime av vår i lufta i Sogn og Fjordane. Selv om ikke mye har begynt å "grønast" ennå. Det har vært en flott dag for sykling, riktignok uten strålende solskinn, men regntøyet har forblitt godt pakket ned i veskene.

Etter en god frokost ble beslutningen tatt: Ruta ble lagt om (er oppdatert på kartet i et tidligere innlegg), antall kommuner som skulle krysses av ble økt fra 8 til 12. Kommunene Gloppen, Naustdal, Førde, Gaular og Jølster var innenfor rekkevidde, og det skulle vise seg å holde fint med en moderat etappe på 8,5 mils sykling.

To viktige grunner til det: Jeg fikk en nydelig 2-mils morgenstund på sykkelen nordover mot Sandane i Gloppen, der det ene idylliske vannet etter det andre dukket opp, og veien var helt bilfri.
Og jeg ble tilbudt skyss gjennom den forbudte Naustdaltunnelen av campingverten personlig, Hans Endestad. Det sparte meg for 16 km ekstra sykling.
Elva rett utenfor campingplassen regnes forresten, ifølge Hans, som en av de beste i hele landet for ørretfiske, det hadde han hørt fra de som har greie på sånt. Så er man glad i å fiske, og ellers vil ha tilgang til et flott turterreng, er Endestad camping et bankers sted å tilbringe noen dager.
Takk for hytta og skyssen, Hans, og riktig god vår og sommer.

Mellom Naustdal og Førde er det ikke lange vegen, den var dessuten fin og flat, og fjorden lå stlle og mjuk ved siden av. Etter en lunsjrast og en kaffetår i Førde, var det dags for dagens lille styrkeprøve: Opp 6 kilometer, til Gaular kommune. Jeg visste hva som kom, når vegen går sikksakk på kartet, er det liten tvil om at det er ganske bratt. Likevel gikk denne stigningen relativt greit, ikke minst fordi den hyggelige dama på Circle K-stasjonen i Førde lovet å passe på sykkelveskene til jeg kom tilbake, så jeg slapp å drasse all den ekstra vekta oppover. Det var et smart trekk som gjorde at oppoverturen gikk uten stopp.
Ned mot Førde igjen, var det som alltid riktig gøy. Én kilometer på helt nede i 1 minutt og 13 sekunder er jo en grei fart på en tråsykkel, kan man si....

Tilbake på bensinstasjonen i Førde ble det en pinne-is type Royal mørk sjokolade, litt avslapning, og forberedelse til sjarmøretappen, de drøyt 20 kilometerne oppover dalen mot Jølstravatnet, og Jølster kommune. Vi snakker E39, og den var for anledningen ganske trafikkert, men ved det lille stedet Vassenden, var målet for pilotturen nådd. Det var bare å sette seg, bokstavelig talt, ved vassenden og nyte den flotte utsikten, og vente på bussen som skulle frakte mann og sykkel til Stryn, og videre til Grodås i Hornindal, der bilen stod.

Ringen sluttet. Pilottur gjennomført. Det ble ikke fullt 30 mil, men det var bare så vidt.
Sogn og Fjordane har mer å by på. Jeg kommer tilbake.

Kanskje blir det en helg til med sykling før sommerens hovedbegivenhet i Hordaland.
Hvor den turen eventuelt går, dukker det kanskje opp noen ord om her...?.
Takk for at du har fulgt meg på tur :-)

Hyttene, sykkelen...og bilen som tok syklisten gjennom
den 6 km lange Naustdaltunnelen

Morgentur mot Gloppen kommune. Endestadvatnet speiler seg..

Midt imellom, kan man si.

Førdefjorden lå nesten blikkstille i dag.

Sjølvsagt. Heilt unnateke, også i Førde.

Elva Jølstra var ganske frisk.....

Vassenden (bokstavlig talt) i enden av Jølstravatnet.
Et magisk øyeblikk - og helt riktig sted å avslutte årets første pilottur.

Nesten på felgen i Svelgen

Det skulle være Marit Bjørgens avskjedsrenn og Therese Johaugs første renn etter utestengelsen. Det ble ikke noe av. Det ærverdige Skarverennet fra Finse til Ustaoset ble avlyst i dag, på grunn av været.
Litt lenger nord, og litt lenger ute ved kysten, regnet det, det blåste friskt, og tåka lå fortsatt tung over Nordfjord.
Men ingenting skulle likevel hindre at Richie the Cat ikledde seg de etter hvert vante gevanter beregnet på regn, og satte seg på sykkelen Jack, for det som skulle vise seg å bli en skikkelig 103 kilometers kraftprøve.

Takk til Peder på Nore Fjordsenter for hytta i fjordkanten, det var et kjempefint sted som ga god søvn og hvile, noe som skulle vise seg å komme svært godt med. God vår og sommer på Camp'en!

Jeg hadde ei ferge å rekke. Nærmere bestemt strekningen Stårheim-Isane. Lørdags formiddag går den ikke så ofte, det gjaldt det å taime de 17 kilometerne til fergeleiet. Sin vane tro var the Cat litt sent ute, og dermed ble det litt mer preg av ei tempoetappe enn godt var.  Vel framme 10 minutter før avgang, var selvsagt "alt" vått, sånn bo-i-telt-på-festival-når-det-pøser-ned vått.

Under over alle under: Vel over på andre siden etter en 15 minutters tur, sluttet det mer eller mindre å dryppe. Det var jo raust, tenkte the Cat, og bega seg i vei. Først rett inn i den litt lange Isane-tunnelen, som gikk greit siden det bare var én møtende bil, deretter ankomst den lille grenda Ålfoten. (nabogrend til Go'foten?)
Da var det imidlertid payback time. Det er ikke lett å se på kartet, men plutselig gikk ferden rett til fjells. Det bar oppover og oppover og oppover, plutselig var alle vannene islagte, temperaturen nede i 4 grader, og brøytekantene langs veien opptil 2 meter høye. Vel oppe varte og rakk selve platået, fortsatt med ganske kupert terreng.

Så derav overskriften. Ved ankomst småidylliske Svelgen (kommunesenteret i Bremanger kommune) nede ved fjorden igjen, etter ganske brutale nedoverbakker, var det i det store og hele ganske tomme lagre hos syklisten. Han var, i hvert fall delvis, på felgen. Enda over halve dagsetappen gjenstod.

Det hjalp litt med litt påfyll av kaffe og baguett på den lille kafèen ved biblioteket, samt nytt vann på drikkeflaska. Jeg visste at det kom en skikkelig kjip stigning til. "Magnhild", nemlig.
Etter et par mil langs vakkert kystlandskap, du verden hvor trivelig det kan være når asfalten tørker opp og sola titter fram, bar det oppover Magnhild-skaret. Ett eller annet sted oppi der lå den beryktede Magnhildtunnelen, hele 2,9 kilometer lang. Helt på grensa av det som er tillatt å sykle (grensa går visst på 3 km). Trang og dårlig belyst. Det ble, for å si det rett ut, et lite blodslit. Særlig siden samtlige av tunnelens kilometer gikk i oppoverbakke, etter først å ha forsert en endeløs lang 7% bakke.
Da jeg endelig så lyset, var jeg igjen over tregrensa, og ble ønsket "velkommen" av kommuneskiltet til Flora kommune.
Nedoverbakkene var euforiske. Om du lurer på hva jeg synes er morsomst av å legge seg framover og la det stå til i en utforbakke som varer i 6 kilometer på sykkel, eller kjøre ned en slalåmbakke, så er svaret selvsagt det første.

Etter hvert ankom en sliten syklist (så ærlig må man være) det lille tettstedet Eikefjord, der Spar-butikken lokket med både det ene og det andre for å få lørdagskvelden på skinner. Kursen var nå rett øst, og de siste kilometerne bort til Storebru og Endestad camping gikk tålelig greit, til tross for ekstra mye "varer" i sideveskene. Her befinner man seg ganske så midt imellom Florø og Førde.
På Endestad ventet han Hans med hyttenøkkelen stående i døra, og varmepumpa i godt driv. Fantastisk.  Hytta er god og varm og romslig, her er til og med TV, så the Cat skal så visst ikke lide noen nød, der han sitter og skuer ned på den ørretrike Storelva.

Ute sildrer det fortsatt, men i morgen har det forhåpentligvis gitt seg. Det vurderes seriøst en omleggelse av ruta den siste dagen, nedom Naustdal og Førde, og opp i Jølster. Om formen tillater det, det må sies. Her bedrives for øyeblikket såkalt restitusjon etter beste evne. En og annen muskel har fått kjørt seg bra. Men så skal man ikke ha formtoppen inne i april heller?

Et unnselig fergeleie i regn og tåke en lørdags morgen.

Viktig med god skilting! Der borte ligger Ålfoten. Og stigningene begynner...

Vinteren er altså langt fra over her i høyden.

En liten pust i bakken for å nyte utsikten. Nå går det utforbakke!

Svelgen! Stedet, altså. Ikke noe å si på beliggenheten.

Tilbake i kjent og kjært fjordlandskap.

Et stykke oppe i Magnhild-skaret. Det begynner å bli luftig igjen.

Lengde 2,9 kilometer, ja. Rett oppover.

Ute av tunnelen, endelig summit. Herfra går det nedover i 6 kilometer.

Dagens mål er nådd. Endestad camping med god og varm og romslig hytte.
Og ørretelv rett der nede. 

Noen naturopplevelser er bedre enn andre.

Tiltykning til oppholdsvær

Overskriften (jeg synes den er morsom) henspiller på en sketsj med Trond Kirkvaag, der han leser værmeldingen. Etter 11,3 mil er dagens sykkeløkt over, og the Cat sitter vel installert i ei fullutstyrt campinghytte 20 meter fra vannkanten på Nore Fjordsenter - og ser utover......... nettopp fjorden.

Vær, ja. Det er noe med det. I dag har det vært allslags av den slags, med overveiende tåke, mørke skyer, mer eller mindre regelmessige drypp fra oven, tidvis bare drypp, tidvis lettere sildring, men aldri striregn. Og jammen klarte sola å presse seg fram mellom skylaget noen minutter også.
Morsomt forøvrig dette med været. For seks-syv dager siden var Storm.no på banen med et strålende værvarsel for Nordfjordeid:

To dager senere var tonen en, mildt sagt, annen. Samme sted, samme datoer (se under).
Ikke rart det er vanskelig å planlegge en liten tur!

Nå ble det som nevnt ikke riktig så ille som Storm.no skulle ha det til, i hvert fall ikke i dag.
Og når vi først snakker om vær; Hvis du vil ha deg en god latter, kan det hende du får det av å høre Siri Wiberg Horjen, NRK-meterologen som prøver å melde været på radioen....
Hun sliter big time 😂
https://www.nrk.no/ostfold/her-far-meteorologen-latterkrampe-i-sju-minutter-1.12555246

Tilbake til saken.
Tusen takk til dere på First Hotel Raftevold for at dere ga meg en strålende start på årets sykkeltur(er). God seng, god mat, til og med et spennende og godt utvalg øl, og hyggelige ansatte. Jens, Anna, Elisabet og dere andre: Jeg ønsker dere en riktig fin vår og sommer med godt besøk på den fine plassen deres!

The Cat var på sykkelsetet litt over 9 i morges, etter en liten bunkring på den lokale, lille Coop'en, som kunne varte opp med alt fra epler til musefeller og klisterfjerner. Jeg droppa de to siste, men lar meg stadig sjarmere av utvalget i matbutikkene på småsteder.
Første stopp: Stryn. Eller i hvert fall kommunegrensa, før hjulene ble snudd retning rett vest. Hornindalsvatnet lå der svart og dyp og i tåke, det var noe trolsk og magisk over det hele. Jeg fulgte vatnet 2 mil vestover. Et par tre forholdsvis greie tunneler, den lengste bare 14 kilometer, og vips, så var man, for første gang, i Nordfjordeid. I Eid kommune. (De gidder ikke alle bokstavene i kommunenavnet, men her er like fullt kommunens administrasjonssenter.)
Nå er kanskje ikke Eid kommune kjent for all verden, men det er jo ok å si at man har vinneren av
Melodi Grand Prix Junior to år på rad, de to siste åra faktisk. (The Cat avslørt som en ihuga fan av MGPJ? Nope.)

Ferden fortsatt langs Nordfjord, og etter ca 14 km passerte jeg fergeleiet på tettstedet Stårheim, dit jeg i morgen skal tilbake for å krysse fjorden med ferge...
Vågsøy kommune neste. Som snart, i kompaniskap med Flora kommune, skal hete Kinn.
Fylkets minste kommune, enn så lenge. Der administrasjonssenteret Måløy faktisk har fått bystatus, i motsetning til Nordfjordeid. Så langt skulle jeg ikke. Mitt mål var fylkets vestligste kommune: Selje. Som heller ikke skal leve lenge, snart skal de slå seg sammen med Eid og kalle seg Stad kommune.

Best som jeg satt der og tenkte at dette var da en usedvanlig hyggelig og flat etappe, kom et skilt plutselig imot meg: Kjettingplass 500 meter.
Hvaforno'? De bange anelser manifesterte seg etter tettstedet Almenning. Plutselig stod et varselskilt med bilde av en bakke, og beskjed om 9% stigning i 3 kilometer. Ikke all verden selvsagt, men 9% er jo litt bratt oppover da, for å si det sånn, særlig etter drøye 9 mil på sykkelen. I tillegg begynte det å sildre ganske bra fra himmelen, og motvinden tok seg opp....

Vel på toppen gikk veien en avstikker nordover mot omtalte Selje. Der hvor man finner Norges vestligste fastlandspunkt, må vite. Vestkapp, altså. Og der man altså finner det såkalte Stad, jeg sier såkalte, fordi vi helst uttaler det Statt, eller Stadt. Uansett er de som er en smule bevandret i geografi, inneforstått med at vi her nærmer oss et spesielt vær -og vindutsatt område. Og veien gikk (nesten) tre kilometer nedover igjen,
Ved kommunegrensa hadde the Cat fått nok. Hytta i Bryggja lokket, småvåt og småkald som han var.
Resten er historie. Turen tilbake til Bryggja, (som egentlig ikke er et sted, men bare et postnummer i følge min vert Peder, plassen heter Nore) gikk mest på hjemlengsel.
Det eneste som mangler i ettermiddag, er en skikkelig utsikt til Hornelen. Tåka har tatt den. Den tidligere omtalte høyeste havklippen i Europa, I Bremanger kommune, på andre siden av fjorden. Jeg skal dit i morgen, til kommunen altså. Så får klippen være heller forbli der den er.

Kvelden hos han Peder på Nore Fjordsenter byr på ro og fred og bokstavelig talt nærhet til naturen. Her har de 200 meter egen strandlinje, og tilbud om båtutleie og rike muligheter for jakt og fiske. Og naturligvis høystandard hytter. Ytre Nordfjord kan ikke oppleves bedre enn nettopp herfra.
I morgen går turen sydover, Gjett om jeg gruer meg litt til å møte Magnhild. Eller, det vil si: Magnhildskar-tunnelen. Den blir kjip.

Ikke vinter, ikke vår. Litt derimellom.

Det ultradype Hornindalsvatnet en stille morgen. Trolsk er ordet.

Vakre Eid kyrkje fra 1849. Verd en liten beskuelse.

Gotcha! Lengst vest i vest.

Noen har glemt igjen gitaren sin!

Vakkert på vei mot Stad. Vatnet kalles bare Pollen.

Hvem snakker han til, tro? 

Straks framme på Nore Fjordcamp.

Dagens utsikt ved hytte #9!

Begynnelsen er nær. Eller her.

Go to the start, heter det som kjent i friidrettens verden. Og det er akkurat det Richie the Cat har gjort. På utrolig flotte First Hotel Raftevold på det lille tettstedet Grodås, forøvrig kommunesenter i den like lille kommunen Hornindal (det er som kjent ikke alltid størrelsen det kommer an på), er det enkelt å gjøre de siste forberedelsene og lade batteriene før morgendagens sykkelferd utover Nordfjord.

Sogn og Fjordane, altså. Kanskje fjordfylket framfor noe.  Der kun 2 av 26 kommuner ikke har noen befatning med sjø eller fjord. Deriblant Hornindal. Som ikke lenger har lyst til å være i Sogn og Fjordane i det hele tatt. De planlegger faktisk en snarlig sorti og sammenslåing med Volda, og dermed befinner man seg plutselig i Møre og Romsdal. Men så er jo Møre og Romsdal, som mange vet fra tidligere års blogger, et fantastisk fylke å være i.
Men det er en annen skål.

Du lurer het sikkert hvor mange av de 26 kommunene som ikke har nynorsk som offisiell målform? Svaret er: Ingen. Ikke noe enkelt område av landet å søke jobb i offentlig sektor i dersom du er eller var en av de som ikke direkte elsket nynorsk på skolen, med andre ord.
Ellers skilter Sogn og Fjordane med ganske mange kule "rekorder". Europas høyeste havklippe, for eksempel, Glem Færøyene, Portugal, Irlands vestkyst. I morgen får du forhåpentligvis se hva jeg snakker om.
Og Europas dypeste innsjø, da. 514 meter rett ned. Samt Europas største fastlands-isbre.  Og Nord-Europas høyeste uregulerte fossefall. Og Norges tredje høyeste fjelltopp. Og Norges vestligste by.
Og Norges lengste fjord.

Hornindal, ofte omtalt som "Honndalen", er særlig kjent for den kjente billedhugger Anders Svor, omtalt som "en av Norges største skulptører i skyggen av Gustav Vigeland". Han var altså det som kalles en Honndøl. Her, i lille Grodås, der innsjø møter hvitdekkede fjell, har han sitt, ikke mausoleum, men museum, der de fleste av hans verker er utstilt.

I skrivende stund sitter jeg på et nydelig rom med balkong, 10 meter fra østenden av det mektige Hornindalsvatnet, over 2 mil langt, slankt og dypt som det er. Uten tilførsel av smeltevann fra isbreer, er vatnet ifølge kildene latterlig klart. Men kan se bunn ned til nærmere 20 meter, noe som i seg selv er spektakulært for en innsjø. Men 20 meter er jo langt fra å komme til bunns i ting, særlig når man må 514 meter ned.
Den morsomme er ellers at Hornindalsvatnet ikke ligger så veldig mye i Hornindal, men mest i Eid kommune.

Utsikten er formidabel. Stedet er hjemmekoselig. Maten utmerket. Vertskapet, med Jens Brokmann i spissen, akkurat slik et vertskap skal være: Glad i plassen sin, og interessert i menneskene som besøker den. Den lille hagen nede ved vannkanten her, for eksempel, innbyr til det gode liv en lat ettermiddag når været tillater det.

For the Cat sin del, markerer det starten på årets landeveissykling, og jakt etter nye kommuner å besøke.
Selvsagt er det meldt regn, både i morgen og lørdag. Men jeg er budd. Bare ikke sørvesten blir for hard, eller tunnelene for kjipe, skal det nok være mulig å komme seg til Bryggja i morgen. Ikke brygga altså, men Bryggja. Tror man.

A room with a view, kan man si

First Hotel Raftevold sett fra vannkanten av Hornindalsvatnet.

En "katt" som skuer utover Den Store Dype...og fjellene bortenfor.

To som trives her: "Jack" utafor inngangen, og den klassiske, strøkne Folkrvogna.

Jack har funnet seg noen å snakke med. Tror han.

Årets første pilottur - og drømmen om Sogn og Fjordane

Richie the Cat tar, som i fjor, med seg "Jack" og triller inn i et helt nytt fylke...kropp og utstyr skal testes over tre dager og et parogtredve  mil. Det lokkes med fjell, øyer, isbreer, jordbruksland og fjorder og mange steder på verdensarvlista - og det er vel ikke dårlig?

Sykkelturen starter HER fredag 20.april, og selv om the Cat da bokstavelig talt nesten er på dypt vann (det kommer vi tilbake til), er det ikke noe en hel haug med tunneler og friske mengder regn kan rokke ved - her skal det så visst øves. 

Med håp om en ny smak det "ekte og urørte kystlivet" (sikkert akkompagnert av litt blodsmak), skal i hvert fall nesten hele Nordfjord besykles, før det blir en tur med ferga og en god runde rundt Ålfotbreen. 

Kommer tilbake torsdag med en liten stemningsrapport fra "base camp"dagen før dagen.

12 nye kommuner blir "berørt", her er ruta:

Takk for at du stakk innom 😻

Richie the Cat skal nok en gang ut i Norges langstrakte land på sykkeltur, og sakte men sikkert skal denne bloggen forhåpentligvis fylles med vakre bilder og reiseskildringer med innslag av både tunge strabaser og utsøkte gleder.

Som du skjønner er HORDALAND fylke utpekt som senter for oppmerksomheten i år, men før den tid skal det, som vanlig, selvsagt prøvesykles.

Hvor går årets (første?) pilottur? Svaret kommer snart!