Nesten på felgen i Svelgen

Det skulle være Marit Bjørgens avskjedsrenn og Therese Johaugs første renn etter utestengelsen. Det ble ikke noe av. Det ærverdige Skarverennet fra Finse til Ustaoset ble avlyst i dag, på grunn av været.
Litt lenger nord, og litt lenger ute ved kysten, regnet det, det blåste friskt, og tåka lå fortsatt tung over Nordfjord.
Men ingenting skulle likevel hindre at Richie the Cat ikledde seg de etter hvert vante gevanter beregnet på regn, og satte seg på sykkelen Jack, for det som skulle vise seg å bli en skikkelig 103 kilometers kraftprøve.

Takk til Peder på Nore Fjordsenter for hytta i fjordkanten, det var et kjempefint sted som ga god søvn og hvile, noe som skulle vise seg å komme svært godt med. God vår og sommer på Camp'en!

Jeg hadde ei ferge å rekke. Nærmere bestemt strekningen Stårheim-Isane. Lørdags formiddag går den ikke så ofte, det gjaldt det å taime de 17 kilometerne til fergeleiet. Sin vane tro var the Cat litt sent ute, og dermed ble det litt mer preg av ei tempoetappe enn godt var.  Vel framme 10 minutter før avgang, var selvsagt "alt" vått, sånn bo-i-telt-på-festival-når-det-pøser-ned vått.

Under over alle under: Vel over på andre siden etter en 15 minutters tur, sluttet det mer eller mindre å dryppe. Det var jo raust, tenkte the Cat, og bega seg i vei. Først rett inn i den litt lange Isane-tunnelen, som gikk greit siden det bare var én møtende bil, deretter ankomst den lille grenda Ålfoten. (nabogrend til Go'foten?)
Da var det imidlertid payback time. Det er ikke lett å se på kartet, men plutselig gikk ferden rett til fjells. Det bar oppover og oppover og oppover, plutselig var alle vannene islagte, temperaturen nede i 4 grader, og brøytekantene langs veien opptil 2 meter høye. Vel oppe varte og rakk selve platået, fortsatt med ganske kupert terreng.

Så derav overskriften. Ved ankomst småidylliske Svelgen (kommunesenteret i Bremanger kommune) nede ved fjorden igjen, etter ganske brutale nedoverbakker, var det i det store og hele ganske tomme lagre hos syklisten. Han var, i hvert fall delvis, på felgen. Enda over halve dagsetappen gjenstod.

Det hjalp litt med litt påfyll av kaffe og baguett på den lille kafèen ved biblioteket, samt nytt vann på drikkeflaska. Jeg visste at det kom en skikkelig kjip stigning til. "Magnhild", nemlig.
Etter et par mil langs vakkert kystlandskap, du verden hvor trivelig det kan være når asfalten tørker opp og sola titter fram, bar det oppover Magnhild-skaret. Ett eller annet sted oppi der lå den beryktede Magnhildtunnelen, hele 2,9 kilometer lang. Helt på grensa av det som er tillatt å sykle (grensa går visst på 3 km). Trang og dårlig belyst. Det ble, for å si det rett ut, et lite blodslit. Særlig siden samtlige av tunnelens kilometer gikk i oppoverbakke, etter først å ha forsert en endeløs lang 7% bakke.
Da jeg endelig så lyset, var jeg igjen over tregrensa, og ble ønsket "velkommen" av kommuneskiltet til Flora kommune.
Nedoverbakkene var euforiske. Om du lurer på hva jeg synes er morsomst av å legge seg framover og la det stå til i en utforbakke som varer i 6 kilometer på sykkel, eller kjøre ned en slalåmbakke, så er svaret selvsagt det første.

Etter hvert ankom en sliten syklist (så ærlig må man være) det lille tettstedet Eikefjord, der Spar-butikken lokket med både det ene og det andre for å få lørdagskvelden på skinner. Kursen var nå rett øst, og de siste kilometerne bort til Storebru og Endestad camping gikk tålelig greit, til tross for ekstra mye "varer" i sideveskene. Her befinner man seg ganske så midt imellom Florø og Førde.
På Endestad ventet han Hans med hyttenøkkelen stående i døra, og varmepumpa i godt driv. Fantastisk.  Hytta er god og varm og romslig, her er til og med TV, så the Cat skal så visst ikke lide noen nød, der han sitter og skuer ned på den ørretrike Storelva.

Ute sildrer det fortsatt, men i morgen har det forhåpentligvis gitt seg. Det vurderes seriøst en omleggelse av ruta den siste dagen, nedom Naustdal og Førde, og opp i Jølster. Om formen tillater det, det må sies. Her bedrives for øyeblikket såkalt restitusjon etter beste evne. En og annen muskel har fått kjørt seg bra. Men så skal man ikke ha formtoppen inne i april heller?

Et unnselig fergeleie i regn og tåke en lørdags morgen.

Viktig med god skilting! Der borte ligger Ålfoten. Og stigningene begynner...

Vinteren er altså langt fra over her i høyden.

En liten pust i bakken for å nyte utsikten. Nå går det utforbakke!

Svelgen! Stedet, altså. Ikke noe å si på beliggenheten.

Tilbake i kjent og kjært fjordlandskap.

Et stykke oppe i Magnhild-skaret. Det begynner å bli luftig igjen.

Lengde 2,9 kilometer, ja. Rett oppover.

Ute av tunnelen, endelig summit. Herfra går det nedover i 6 kilometer.

Dagens mål er nådd. Endestad camping med god og varm og romslig hytte.
Og ørretelv rett der nede. 

Noen naturopplevelser er bedre enn andre.