Richie the Cat's sykkeltur 2018: Tiltykning til oppholdsvær

Overskriften (jeg synes den er morsom) henspiller på en sketsj med Trond Kirkvaag, der han leser værmeldingen. Etter 11,3 mil er dagens sykkeløkt over, og the Cat sitter vel installert i ei fullutstyrt campinghytte 20 meter fra vannkanten på Nore Fjordsenter - og ser utover......... nettopp fjorden.

Vær, ja. Det er noe med det. I dag har det vært allslags av den slags, med overveiende tåke, mørke skyer, mer eller mindre regelmessige drypp fra oven, tidvis bare drypp, tidvis lettere sildring, men aldri striregn. Og jammen klarte sola å presse seg fram mellom skylaget noen minutter også.
Morsomt forøvrig dette med været. For seks-syv dager siden var Storm.no på banen med et strålende værvarsel for Nordfjordeid:

To dager senere var tonen en, mildt sagt, annen. Samme sted, samme datoer (se under).
Ikke rart det er vanskelig å planlegge en liten tur!

Nå ble det som nevnt ikke riktig så ille som Storm.no skulle ha det til, i hvert fall ikke i dag.
Og når vi først snakker om vær; Hvis du vil ha deg en god latter, kan det hende du får det av å høre Siri Wiberg Horjen, NRK-meterologen som prøver å melde været på radioen....
Hun sliter big time 😂
https://www.nrk.no/ostfold/her-far-meteorologen-latterkrampe-i-sju-minutter-1.12555246

Tilbake til saken.
Tusen takk til dere på First Hotel Raftevold for at dere ga meg en strålende start på årets sykkeltur(er). God seng, god mat, til og med et spennende og godt utvalg øl, og hyggelige ansatte. Jens, Anna, Elisabet og dere andre: Jeg ønsker dere en riktig fin vår og sommer med godt besøk på den fine plassen deres!

The Cat var på sykkelsetet litt over 9 i morges, etter en liten bunkring på den lokale, lille Coop'en, som kunne varte opp med alt fra epler til musefeller og klisterfjerner. Jeg droppa de to siste, men lar meg stadig sjarmere av utvalget i matbutikkene på småsteder.
Første stopp: Stryn. Eller i hvert fall kommunegrensa, før hjulene ble snudd retning rett vest. Hornindalsvatnet lå der svart og dyp og i tåke, det var noe trolsk og magisk over det hele. Jeg fulgte vatnet 2 mil vestover. Et par tre forholdsvis greie tunneler, den lengste bare 14 kilometer, og vips, så var man, for første gang, i Nordfjordeid. I Eid kommune. (De gidder ikke alle bokstavene i kommunenavnet, men her er like fullt kommunens administrasjonssenter.)
Nå er kanskje ikke Eid kommune kjent for all verden, men det er jo ok å si at man har vinneren av
Melodi Grand Prix Junior to år på rad, de to siste åra faktisk. (The Cat avslørt som en ihuga fan av MGPJ? Nope.)

Ferden fortsatt langs Nordfjord, og etter ca 14 km passerte jeg fergeleiet på tettstedet Stårheim, dit jeg i morgen skal tilbake for å krysse fjorden med ferge...
Vågsøy kommune neste. Som snart, i kompaniskap med Flora kommune, skal hete Kinn.
Fylkets minste kommune, enn så lenge. Der administrasjonssenteret Måløy faktisk har fått bystatus, i motsetning til Nordfjordeid. Så langt skulle jeg ikke. Mitt mål var fylkets vestligste kommune: Selje. Som heller ikke skal leve lenge, snart skal de slå seg sammen med Eid og kalle seg Stad kommune.

Best som jeg satt der og tenkte at dette var da en usedvanlig hyggelig og flat etappe, kom et skilt plutselig imot meg: Kjettingplass 500 meter.
Hvaforno'? De bange anelser manifesterte seg etter tettstedet Almenning. Plutselig stod et varselskilt med bilde av en bakke, og beskjed om 9% stigning i 3 kilometer. Ikke all verden selvsagt, men 9% er jo litt bratt oppover da, for å si det sånn, særlig etter drøye 9 mil på sykkelen. I tillegg begynte det å sildre ganske bra fra himmelen, og motvinden tok seg opp....

Vel på toppen gikk veien en avstikker nordover mot omtalte Selje. Der hvor man finner Norges vestligste fastlandspunkt, må vite. Vestkapp, altså. Og der man altså finner det såkalte Stad, jeg sier såkalte, fordi vi helst uttaler det Statt, eller Stadt. Uansett er de som er en smule bevandret i geografi, inneforstått med at vi her nærmer oss et spesielt vær -og vindutsatt område. Og veien gikk (nesten) tre kilometer nedover igjen,
Ved kommunegrensa hadde the Cat fått nok. Hytta i Bryggja lokket, småvåt og småkald som han var.
Resten er historie. Turen tilbake til Bryggja, (som egentlig ikke er et sted, men bare et postnummer i følge min vert Peder, plassen heter Nore) gikk mest på hjemlengsel.
Det eneste som mangler i ettermiddag, er en skikkelig utsikt til Hornelen. Tåka har tatt den. Den tidligere omtalte høyeste havklippen i Europa, I Bremanger kommune, på andre siden av fjorden. Jeg skal dit i morgen, til kommunen altså. Så får klippen være heller forbli der den er.

Kvelden hos han Peder på Nore Fjordsenter byr på ro og fred og bokstavelig talt nærhet til naturen. Her har de 200 meter egen strandlinje, og tilbud om båtutleie og rike muligheter for jakt og fiske. Og naturligvis høystandard hytter. Ytre Nordfjord kan ikke oppleves bedre enn nettopp herfra.
I morgen går turen sydover, Gjett om jeg gruer meg litt til å møte Magnhild. Eller, det vil si: Magnhildskar-tunnelen. Den blir kjip.