En hare ved navn Gunnar - og en utrolig italiener

Vi er lykkelig ankommet øya Fedje, eller "Feie" som de konsekvent sier på disse trakter. Norges tredje minste kommune i areal, må vite. "Så langt vest ein kjem i kongeriket, under open himmel og med hav og fjord på alle kantar. Mellom krabbar, torsk og villsau, bølgjer og blåst", som det står i turistbrosjyren. Ja, så menn. Hvilken flott lita øy.

Først må jeg få takke Lene, Katrine, Karina og alle dere andre ved fantastiske Scandic Byparken hotel i Bergen. Du verden som dere fikk denne Richie the Cat til å trives, omtanken og gjestfriheten varmet, og vi så at det samme tilfalt alle andre også som var på besøk hos dere.
Riktig god sommer til dere!

Vi håpet så inderlig da det grydde av dag at vi skulle bli møtt med solstråler gjennom vinduet, og sol i sinnet. Tenk så vakkert det hadde vært i regnværshovedstaden. Det siste ordnet seg uansett, selvsagt, men det første var det verre med. Storm.no hadde i det minste lovet oppholdsvær hele dagen, til og med i morgenværvarselet samme dag, men det greide de selvsagt ikke å holde. Det skildret og rant og yret helt til klokka var to, og vi nærmet oss Austrheim, helt nordvest i Nordhordland før det ble slutt på våt asfalt.

Vi skulle møte en kjentmann som skulle lose oss trygt nordover. Gunnar Mendelin-Norebø, altså. Austrheims store sønn, det må det være lov å si, i hvert fall når man bare kjenner én person derfra.
Gunnar stilte standsmessig, med en 7-kilos liten lekkerbisken av en Trek-racer, oppsatt med komplett Ultegra Di2. Noen ganger er det kjekt å være lettvekter, men Gunnar fikk til gjengjeld over 12 mil i beina før vi kunne midlertidig parkere i det Norebø'ske barndomshjem.
Han hadde altså stått opp tidlig og tatt turen seks mil sydover for å møte oss, for så å snu og "taue" oss samme vei nordover igjen. Det ble tidlig klart at Gunnar tok på seg rollen både som veiviser og guide, han pekte og gestikulerte og forklarte mens vi la Bergen bak oss, Sandviken, Eidsvåg, Åsane.... Det var ikke alt the Cat fikk med seg i all trafikklarmen og duskregnet, men han registrerte i det minste at vi passerte Handelshøyskolen.
Etter hvert fikk vi også justert marsjfarten en smule, det var tvingende nødvendig når Gunnar selv, "ikledd" Ferrari, skulle trekke på tre trailere.

Gjennom Salhus og ut av  Bergen kommune skulle vi, gjennom tre kommuner på rappen som snart blir borte, (Meland, Lindås og Radøy), slukt av en ny storkommune som har fått navnet Alver.

Første stopp: Meland kommune, over den praktfulle Nordhordalandsbroen fra 1994. Med sine 1614 meter er den visstnok Norges nest lengste bru, skal man tro Wikipedia. Og visstnok også Nord-Europas lengste flytebro.
Det var her vi møtte ham, vår nye sykkelvenn fra Sardinia.
Mauro var virkelig on a mission. Han hadde forbannet seg på at han skulle i Guinness Book of Records, den gutten. Han skulle forestå verdens lengste ultramaraton. Først 6000 kilometer på sykkel, over Alpene og opp til Bodø. Så svømme 20 mil Lofoten på langs, og deretter løpe 140 mil helt til Nordkapp. Det tilsvarer 35 maratonløp etter hverandre, og Mauro drømte om å være framme i midten av september.
Vi følte oss i sannhet som noen smågutter, men til gjengjeld tok vår turguide og hare Gunnar Sardineren under sine vinger, og tilbød ham en skikkelig grillmatopplevelse hjå far og mor, på boplassen med det eksotiske navnet Dørmænen. Dén kulinariske utskeielsen sa Mauro var den beste han hadde hatt på 6000 kilometer... Og dermed forsvant han videre, retning Bodø, liksom. For å få et inntrykk av italieneren med de ekstreme tilbøyelighetene, se bare HER:

Men Meland altså. Til tross for å være en av landets hurtigst voksende kommuner, er det en liten sak som altså snart forsvinner fra kartet. Mon tro hva kommunens store datter Lise Klaveness sier til det?
Det var uansett jammen godt å få sagt hei, for bekjentskapet ble ganske kort. Over ei ny bru over Radfjorden, og plutselig var det vekstkommunen Lindås som ønsket velkommen. Der kan de  skilte med europamesteren i brass-band (akk, alt man konkurrere i) i form av Eikanger-Bjørsvik Musikklag. De var dog ikke på plass denne mandagsettermiddagen.
Håkon den Gode er visstnok begravet i kommunen (På Seim), men han så vi heller ikke noe til.
Videre nordover, inn i Radøy kommune, gikk ferden, kommunen som blant annet byr på ei øy med det morsomme navnet Toska.
Den lille kommunen med det ambisiøse kallenavet: Den grøne øya (med én "n" selvsagt, så ikke forvirringen med Irland skal bli altfor stor. Dessuten skriver man jo selvsagt nynorsk her, må vite.) 

Til slutt befant vi oss helt nordvest i Hordaland, vi trilla inn i Austrheim kommune, og endelig tørka det opp. Kommunen har navn etter kirkesognet, og kirkesognet har navn etter en gammel gård. Her i verden påstår de også å ha Norges vestligste fastlandspunkt, det kalles Vardetangen.
Austrheim er ellers kommunen som huser et av Norges største industrisentra, Mongstad, hvor de driver med råolje og raffineri og sånne greier. Mongstad har faktisk gitt navn til en høyst uoffisiell måleenhet, en "mong".  Det betyr at det kosta ikke akkurat lite å utvide herlighetene på slutten av 1980-tallet, det gikk over alle støvleskaft, selv sammenlignet med den mye omtalte Stortingsgarasjen.
Til gjengjeld hevder mange at Mongstad i dag er blitt Europas nest største oljehavn, etter Rotterdam.

Striler kalles forøvrig folk fra bygdene rundt Bergen, de bygdene som lå så nær at de var innenfor en dags ro-avstand. Bergenserne selv, byborgerne og øvrighetspersoner, brukte begrepet historisk sett på en heller nedsettende måte, omtrent som byfolk andre steder ofte har en tendens til å bruke order "bønder" som et skjellsord.
Men i dag er det kult å være stril, bruer har gjort avstanden til byen mye kortere, og begrepet er for mange blitt en identitetsbærer de gjerne benytter.

I Austrheim ble vi møtt av Eva og Atle på Dørmænen, som trakterte følget på utsøkt vis. Takk for besøket og for gjestfriheten!

De siste kilometerne ut til fergeleiet til Fedje, var maleriske. Smal vei, holmer og skjær på alle kanter, og under over alle undere: Sola tittet fram.
Vel over på øya er vi innlosjert på Fedje Bed & Breakfast, i 2 etasje over pittoreske Kafé Losen. I et koselig hus med masse maritim sjel, rett ved kirka, sitter vi i skrivende stund i sola, under skyfri himmel, og nyter verten Freddy sin smakfulle fiskesuppe. Akkurat i en slik stund er det fristende å komme med en annen klisje: Kan man ha det bedre?

I morgen er atter en dag, atter en 10-mils etappe, og vi står foran en betydelig logistikkutfordring for å komme vel fram til Vikaneset. 3 ferger, en buss som går en sjelden gang i blant, samt en lang fæl tunnel som ikke kan sykles, står på programmet.
Men meterologen, han har meldt strålende sol☺️

Vi snakkes!

The Cat er frelst. 

Torgallmenningen en stille mandags morgen. 

Passering Bryggen i Bergen. 

Majestetiske Nordhorlandsbroen. 

Richie the Cat"s Biker Team - og en italiener. 

På Radøy kostet dette "palasset" på en egen øy 11 mill for noen få år siden... 

Fergeleie. Siste stopp før øya ut mot storhavet. 

Idylliske Fedje. Det klarner opp! 

Velkommen heim, ja. Godt alternativ til kommuneskilt. 

Superkoselige Kafé Losen og Fedje Bed  & Breakfast.
Kommet hjem for i dag. 

En ultrasyklist og en hobbysyklist.
Gjett hvem som er hvem😂

Fuktig tur i provinsen

Halvveis inn i feriemodus kan det nok virke litt brutalt å bli vekket av en sykkelhungrig katt klokka åtte en søndags morgen, men mye kan jo skje den som har forvillet seg inn i sykkeleventyret. Så blir til gjengjeld katten belønnet med godmodig beskjed om at han er en "slavedriver som driver og pisker oss opp". 1-1 med andre ord.
Det skal dertil innrømmes at Bergenskvelden ble en smule fuktig både på den ene og den andre måten, det var folksomt på pubene, og det var St. Hans også, gikk det rykter om..
Men den endte heldigvis anstendig tidlig, den kvelden, med at Söta Bror forærte Tyskland videre deltakelse i fotball-vm, og med "nattmat" allerede klokka 22.35.

Søndags morgen hørte vi at det skildret utafor vinduet i vårt utsøkte husvære. Hepp, hepp, som forventet. Men det var bare å komme seg opp og stå. Og smette inn i sykkelbuksene. Også omtalt som Borat-bukser på skjemt. Enn skjønt, øvelsen var ikke egentlig så vanskelig (å komme seg opp altså), når man visste at det første som sto på programmet var Bergens beste frokost.  Seriøst, altså.  Jeg har alltid sagt at frokost er viktig, og på Scandic Byparken er de virkelig i toppklasse. Den skal vi huske!

Opp den bratte bakken fra hotellet og til universitetet, valgte vi Apostlenes Hester, for å få en litt myk start. Deretter bar det i rolig trillefart over Puddefjordsbroen, utover mot Ytre Laksevåg, nedom Loddefjord, hele tiden med en annen bru for øyet: Askøybroen.
Regnet var ikke slemt, det var ikke pøsregn og striregn og slikt, men likevel : Etter mange timer rakk vi selvsagt å bli blaute fra ytterst til innerst, og mot slutten også kalde. For det ga seg liksom aldri å regne.
Askøybroen kom snart til syne, den er fra 1992 og en flott sak som koblet Askøy, forøvrig Hordalands nest største kommune (etter Bergen) når det gjelder folketall, med fastlandet.  Broen har da også det nest lengste brospennet i Norge, etter Hardangerbroen. Tettstedet Askøy er visstnok også det største tettstedet i landet som ikke er en by, så noe har de jo vitterlig å slå i bordet med her og.
Kanskje noe øyens kjente standup-komiker Dagfinn Lyngbø, burde ha gjort et nummer ut av?

Ferden gikk videre vestover, og rett som det var, var vi ute i Fjell kommune, hvor det i og for seg ikke er så uvanlig mye fjell. Derimot er det dette som er Sotra, ei øy "folk flest" nok har hørt om.
Fjell kommune deler Sotra med Sund kommune, men snart blir både Fjell og Sund borte, de går inn i Øygarden kommune, som plutselig blir ganske stor. Vel, Sotra slipper i hvert fall å forbli ei delt øy. Lars Arne Nilsen, selveste Brann-treneren, (kan man si "selveste" om han?) er herfra, sies det. 

Vi stakk sørover. Gjennom utkanten av tettstedet Kolltveit, nedover mot den typiske kystkommunen Sund, hjemtraktene til skuespiller Bjarte Hjelmeland. Flotte Sund, som vi ikke fikk sett nok av.
Et øyeblikk vurderte følget å fortsette ned til tettstedet Klokkarvik, der det visstnok skulle gå ei lita ferge som kunne ta oss tilbake til Bergen, men the Cat satte ned foten. Det skulle sykles 26 kilometer rett nordover, vi måtte innom denne kommunen som skulle få bære navnet sitt videre etter trippelsammenslåingen: Øygarden. 

Vi gjorde en pitstop på tettstedet Fjell, og enkelte av hjelperytterne kunne allerede her melde at "det kjennes bittelittegrann i beina". En bekymringsfull utvikling, syntes the Cat, vi hadde tross alt 6 mils sykling igjen...
Men så skulle det heldigvis vise seg at hele følget sto de totalt 10,5 mila ned bravur, vi kom som seg hør og bør i samlet tropp tilbake til utgangspunktet.

Konmmuneskiltet til Øygarden dukka opp på ei bro etter den lille øya Misje.  Flott kommune, Øygarden også, omtalt som et øyparadis, og det var her han kom fra, supersvømmeren Alexander Dale Oen, som brått gikk bort så altfor tidlig. Han rakk både å bli  verdensmester, europamester og Ol-medaljevinner, den godeste Alexander.
Hadde vi sykla litt lenger nordover, hadde vi kommet til Rognøyna og det fine kystmuseet i Øygarden, som forteller historien om alt fra havbruk, til tradisjonelt fiske til olje og gass.
Men været....det været. Vi var soaking  og hadde hjemlengsel.

Ferden tilbake til Bergen innebar en høyst nødvendig matbit på en bensinstasjon på Straume, kommunesenteret i Fjell. Og det var først da vi gjorde oss klare for de siste drøye 20 kilometerne derfra, at kulda kom snikende for alvor. Vi var derfor glade da det hele var over, og det ble mulighet for et varmende bad (et bad, faktisk), og bokstavelig talt å tørke opp, på Scandic Byparken.

I kveld lar vi hotellet traktere søndagsmiddagen, de er gode på dét også, før mer fotball, og ja, mer øl (i beskjedent volum, selvsagt) helt sikkert vil komplettere restitusjonsrammen.
I morgen forlater vi Byen mellom de 7 fjell for godt., vi skal nordover, til Nordhordland, vi skal hit.
Det går rykter om at ytterligere en rytter (morsomt, at syklister kan kalles ryttere) vil innfinne seg på etappen, men det gjenstår selvsagt å se.
Heng med!

Selveste Christian Radich på vei under Askøybroen

Noe vakkert å hvile øynene på.. 

Fra broen rett etter stedet
med det morsomme navnet Solsvik. Også et svik. 

Øygarden i sikte... 

Fra hjem til hjem

Det er nesten fristende å ty til en  variant av det forslitte Hotell Cesar-uttrykket "et hjem for oss, etter  hjem for deg", men sannheten er at the Cat er reist til start.
Fra President Christies gate i Kristiansund til Christies gate Bergen.
Vi er vel ankommet Norges turistby nr 1, og hvilken velkomst vi har fått. Det var ikke tilfeldig at vi valgte Scandic Byparken som base de to første dagene, men her har de tatt en annen klisjé , "det lille ekstra" på fullt alvor. Hotellet ligger ikke bare midt i smørøyet, her ble vi møtt med en raushet, gjestfrihet og varme langt utover det som er vanlig. Alt ligger med andre ord godt til rette for nok et år med vakre opplevelser på sykkelsetet.

Det har gått noen år siden kong Olav Kyrre i år 1070 sto og kikket utover Bergen havn, det lille som fantes av den, og tenkte at her skal byen ligge, den skal hete Bjørgvin, og herfra skal vi seile ut. Richie the Cat har allerede rukket å stå på Fisketorget innerst i Vågen en hustrig junikveld og kikket utover sjøen og tenkt.....nesten det samme. Fra her skal vi trille ut...

Siden kongens tid er nemlig sykkelen oppfunnet. (mens hjulet i seg selv fortsatt er over 5000 år gammelt) Det har nettopp vært St.Hans, og i morgen starter etter planen Richie the Cat's sykkeltur 2018. Den sjette i rekken, faktisk. Nesten så det begynner å bli en tradisjon. Sykkelfølget, som i år teller hele to hjelperyttere (det er forhåpentligvis ikke et tegn på at the Cat begynner å bli gammel), er på plass, syklene likeså, og vi lader opp med lokal mat og drikke i tråd med gode Bergenske tradisjoner (hva som ligger i dét, skal vi ikke komme nærmere inn på...)

Vi er spent på de neste dagene, det skal vi ikke legge skjul på. Første etappe både starter og slutter her i Bergen, som forøvrig var Nordens største by til langt utpå 1600-tallet. I kveld har vi ruslet mellom de gamle trehusene på Bryggen, uten sykler, og bare sugd inn atmosfæren sammen med et anselig antall turister. Alle skjønt enige om at den UNESCO-verdensarv oppførte historiske bykjernen er langt fra det eneste som ifølge National Geographics gjør Bergen til verdens nest vakreste by.
Håper du følger med oss i morgen!

Sørlandets perler på en snor - men fergemannen holdt seg hjemme

SØNDAG 20. MAI
Kronprinsparet var på såkalt fylkesbesøk i Aust-Agder i 2010, forteller historien oss.
Nå var det jammen på tide for Richie the Cat å innta fylket også. På to hjul, og uten motor selvfølgelig. Det var pinse, og pinsen har det visst med å levere godvær. Ja, så menn. Dertil var det ny pilottur, en liten todagers denne gang. Tanken var å besykle et antall av disse Sørlandsperlene, og slik ble det.

Klokka 11.30 første pinsedag sto the Cat og hans Photon 10 ("Lillebror') ferdig bussbefordet på trafikknutepunktet Brokelandsheia på E18 i Gjerstad kommune, og speidet etter sin sykkelmakker Erling. Herr Erling skulle komme sørfra, han hadde jo tross alt pinseferie, sørlendingen. Well on time, som det heter, var følgesvennen på plass, og da var det bare å hive seg på sykkelen og sette kursen sørover, for hans del - igjen. Gjerstad kommune ble en kortvarig affære, den grenser jo tross alt til Telemark, og hadde ikke all verden å by på, selv om en av verdens største matematikere faktisk har vokst opp på en prestegård her: selveste Niels Henrik Abel.

Matematikken sa imidlertid de veifarende at det lå over 100 km asfalt foran dem som skulle forseres i godværet, og dermed tok vi fatt på fantastiske Riksvei 420 og trillet snart inn i Risør kommune. Litt tidlig med ris, kanskje, men så har ikke navnet noe med juling å gjøre, snarere med ris, altså kratt. Det ligger nemlig ei øy der utforbi, (Risøya), som er temmelig full av kratt. Og dermed var navnet satt på det som også går under navnet Den Hvite By ved Skagerak. Dét er nok på grunn av den særdeles godt bevarte trehusbebyggelsen, for her er det ellers ganske så rødt til Sørlandet å være, Risør var faktisk den første kommunen i landet som valgte en ordfører fra partiet. Rødt, altså.

Etter en kort utveksling av politiske viderverdigheter på sykkelsetet, krysset vi E18 og beveget oss inland, som de sier på engelsk, inn i Vegårshei kommune, kjent for mye skog og vann. Og, for noen, for Tjostolv Moland, han som sammen med sin kompis French satt inne nede i Kongo. Det finnes kun ett tettsted i hele kommunen, det heter Myra, så vi kan trygt si det ble noen jomfruelige mil.

Ulven i Vegårshei, er et begrep, det var den første som ble felt lovlig i Norge etter at ulven først var betraktet som utryddet. Ulven trives her. Den avsluttede politiske diskursen var tannløs i forhold til den foregikk ved kommuneskiltet - var det en rev det var bilde av der, eller -kanskje mer forståelig tross alt - en ulv med temmelig tjukk hale? Vi studerte, argumenterte og akkorderte, før vi etter hvert,  sammen med Google riktignok, konkluderte med det førstnevnte.

Dermed rullet vi videre mot ganske store Åmli kommune, beliggende liksom midt mellom kystkommunene og fjellbygdene i Aust-Agder.
Hvilken skuffelse.
Her ble det for noen år siden investert 100 millioner i Skandinavias mest moderne sagbruk, og det kan man jo skjønne at man gjerne slår seg på brystet med.
Men kommuneskiltet var en ren skandale, også om man ikke er kommuneskiltjeger. Åmli kommune: Vi tok en real avstikker, opp en seig bakke, for å møte dere, grattis med å ha levert turens største nedtur (se bilde). Hadde enda kommunens mest kjente musikant, Jonas Alaska, Årets Spellemann i 2011 forøvrig, kunnet dra en låt for oss der.
Men vi så ikke noe til Jonas, vi snudde smått olmt syklene, tilbake mot kysten, mot Tvedestrand kommune. Omtalt som "Sørlandets smilehull". Mon tro det var mye godt humør her? 
I alle fall er de innehaver av Norges smaleste hus i Tvedestrand, det såkalte "Strykejernet". Og mange hevder at kommunen dessuten har Norges vakreste skjærgård.

Dessverre fikk vi ikke tatt den skjærgården helt i øyesyn, vi nøyde oss med en parsell nordvest i kommunen, for vi hadde nok en innlandskommune vi skulle sykle gjennom: Froland.
Hjemkommunen til skiskytter Marte Olsbu selvsagt, du vet, hun som tok sølvet på sprinten under OL i vinter. Froland var ellers åsted for en av Norgeshistoriens verste skogbranner i 2008, man påstod den gangen at røyklukta kunne kjennes helt til Danmark... Men nå var alt røykfritt, og aurora-sommerfuglene danset i veikanten i anselig antall.

Det var blitt ettermiddag, sola skinte, det var relativt godt og varmt, og en utepils i
"Nordens Venedig" lokket som besatt. Pollen i Arendal. Helt nede på brygga, midt i sentrum. Du verden, så fint det går å kombinere syklng og øldrikking. Vi slo etter hvert fast at det med Venedig ifølge tradisjonen har å gjøre med at det gamle bysenteret er reist på 7 holmer. Og noe mye viktigere: Arendal er den kommunen i landet der det er registrert flest arter av sommerfugler. Så mye for Froland. Det synes the Cat er riktig staselig, han har hatt, og det vet kun de som kjenner ham godt, en viss sommerfuglfetish, den katten.

Etter noen aldeles strålende timer i sola på bryggekanten, med noe godt i glasset, som det heter, var det dags å ta fatt på de siste 11 kilometerne ut til Tromøy, forøvrig egen kommune helt til 1992.
Det var nok en tur helt i grenseland hva kjørepromille angår, såpass må innrømmes, men vi ankom Det Gamle Bakeriet på Revesand, også kjent som Bageriet på Rævesand, med alle lemmer i behold, og godt utluftet hode.
Som man skjønner, der ute på Tromøya var det mer enn bakevarer det handlet om etter 11,9 mils sykling: Varm dusj, god mat på bordet, godt drikke, godt husvære for natten, godt selskap.. tusen takk til dere Signe og Wiggo for all gjestfriheten.

MANDAG 21.MAI
Så kommer vi altså til dette med fergemannen. På Tromøy, dvs fra Skilsøy, går det nemlig ei ferge over sundet, som gjør reisen inn til Arendal sentrum på bare 5 minutter.
Det er jo mye mer forlokkende med en litt frisk start på dagen på bøljan blå, enn å sykle de samme 11 kilometerne tilbake til fylkets "hovedstad". The Cat lot seg overtale.
Bageriets egne, lokale konferere-med-google-på-telefonen ekspertise hadde dertil funnet fram rutetiden til ferga, som skulle klappe til kai bare 3 kilometer unna. Klokka 09.55 var det så visst avgang, ble vi beroliget med. Eia var vi der. Vel nede på riktig kai, var det ingen båt å se.
The Cat, skuer utover sjøen, aner uråd umiddelbart: -Er du sikker på dette? Den skal liksom gå om 6 minutter. Jeg kan ikke se den engang....?
Erling (optimistisk som alltid): -Slapp av, den kommer.
The Cat 5 minutter senere, enda mer skeptisk: -Den kommer....Jaha? Du mener det? Den skal liksom gå nå?
4 minutter etter dette igjen må Herr Erling egenhendig konsultere mobiltelefonen, nå har selv ha fått forståelse for at her er det noe som absolutt ikke stemmer. Ganske riktig: Nederst med liten skrift står det selvfølgelig "2.pinsedag ingen avgang".
Så fløy det noen ord gjennom lufta fra the Cat om at han heretter lovet å aldri stole på andre enn seg selv og så videre, før vi fikk det ærefulle oppdraget å legge ytterligere ei lita mil til dagens etappe, over brua over Tromøysundet og tilbake samme vei som vi syklet kvelden i forveien.
Etter litt sikksakk-kjøring i Arendal (utrolig vanskelig å komme seg sørover ut av den byen, gitt) , var humøret for fullt tilbake, sola skinte, motvinden var snillere enn i går, Riksvei 420 like lettsyklet, godt utbygd med sykkelvei som den var.
Brått var vi inne i Grimstad kommune, som kan sole seg med noen av Norgeshistoriens beste syklister, Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd. Og et av Norges beste bryggerier i tillegg, Nøgne Ø. 
Koselige, lille Fevik kom og forsvant, sentrum av Grimstad likeså; vi ble så glade i denne 420 av vi valgte en liten endring av ruta på slutten. Ferden gikk videre langs kysten til Lillesand kommune, som blant annet er kjent for Blindleia.
Etter en god bunkring ved Gaupemyr, trafikk-knutepunktet ved E18 som skulle ta oss med buss mot Oslo, fant vi ut at vi hadde "glemt" Birkenes kommune, der vi blant annet finner en innsjø med det kule navnet Ogge, som i tillegg har hele 365 øyer og holmer i seg. Klart vi måtte til den kommunen? Vi lot buss være buss (det går alltids en buss) og hev oss på sykkelen igjen, retning Birkeland. Det ble 18 flate kilometer fram og tilbake, før vi glade og fornøyde kunne konstatere at 10 kommuner i Aust-Agder nå var krysset av, og en drøye 70 kilometer lang dagsetappe var over.
En ny buss kom, og den ga oss mildt sagt god anledning til å slappe av. 2.pinsedagstrafikken på E18 nordover er nemlig et HELT eget kapittel for seg.

Nå er det kun en drøy måned til startskuddet går borte i Bergen for sommerens store utfordring. Den måneden skal the Cat, tradisjonen tro, i all hovedsak bruke til å hvile seg i form.

Er tilbake i slutten av juni, sjalabais og chupa-chups😊

Startpunkt Brokelandsheia. For øvrig ikke stedet for
Lynvingen, men for Lyngrillen.

Nydelig sommerdag og like flott innlandsnatur.

Noe å tenke på for russen neste år?

Gamle Næs Jernverk i Tvedestrand kommune, i dag museum.

Ned siste bakken til Arendal.

Bageriet på Rævesand på Tromøya kan tilby MYE annet enn bakevarer.

Utsikt over Tromøysund.

Og til slutt: Stoltheten som ble borte.

Årets andre pilottur - i Aust-Agder for første gang

Ok, vi sier det som det er: Vi tråkker opp deler av løypa i pinsen, et par dager før det braker løs med Tour des Fjords 2018.
23.mai går nemlig etappen fra Risør til Kristiansand.

Richie the Cat kjører ikke hele vegen, men som sedvanlig heller litt på kryss og tvers. Han er likefullt på høyde med proffene, og vel så det. Ikke akkurat på tid, men med 10 besyklede Aust-Agder-kommuner på to dager. Herr Erling, sommerens ene hjelperytter, blir med  på denne to-dagers Sørlandsidyllen i det som ser ut til å bli 17-18 mil med finvær.

Vi kommer tilbake med mer, som det heter. Her er i hvert fall ruta, med planlagt stop over utenfor Arendal:

Ingen vind i seilene

Det er ikke negativt ment, altså. Noen ganger er det nemlig helt greit å ikke ha vind i seilene.
Som når man er ute og sykler i alle himmelretninger, til og med på samme dag. Pilotturen er over, og vinden, noen ganger syklistens verste fiende, har heldigvis valgt å forholde seg stort sett rolig, og det takker man for.
I dag har det heller ikke bare vært meg og meitemarken som har vært ute og lufta seg. (det har kjent ut sånn fordi det har vært to våte foregående dager.) I dag, på pilotturens siste dag, sang fuglene i trærne og det var en kime av vår i lufta i Sogn og Fjordane. Selv om ikke mye har begynt å "grønast" ennå. Det har vært en flott dag for sykling, riktignok uten strålende solskinn, men regntøyet har forblitt godt pakket ned i veskene.

Etter en god frokost ble beslutningen tatt: Ruta ble lagt om (er oppdatert på kartet i et tidligere innlegg), antall kommuner som skulle krysses av ble økt fra 8 til 12. Kommunene Gloppen, Naustdal, Førde, Gaular og Jølster var innenfor rekkevidde, og det skulle vise seg å holde fint med en moderat etappe på 8,5 mils sykling.

To viktige grunner til det: Jeg fikk en nydelig 2-mils morgenstund på sykkelen nordover mot Sandane i Gloppen, der det ene idylliske vannet etter det andre dukket opp, og veien var helt bilfri.
Og jeg ble tilbudt skyss gjennom den forbudte Naustdaltunnelen av campingverten personlig, Hans Endestad. Det sparte meg for 16 km ekstra sykling.
Elva rett utenfor campingplassen regnes forresten, ifølge Hans, som en av de beste i hele landet for ørretfiske, det hadde han hørt fra de som har greie på sånt. Så er man glad i å fiske, og ellers vil ha tilgang til et flott turterreng, er Endestad camping et bankers sted å tilbringe noen dager.
Takk for hytta og skyssen, Hans, og riktig god vår og sommer.

Mellom Naustdal og Førde er det ikke lange vegen, den var dessuten fin og flat, og fjorden lå stlle og mjuk ved siden av. Etter en lunsjrast og en kaffetår i Førde, var det dags for dagens lille styrkeprøve: Opp 6 kilometer, til Gaular kommune. Jeg visste hva som kom, når vegen går sikksakk på kartet, er det liten tvil om at det er ganske bratt. Likevel gikk denne stigningen relativt greit, ikke minst fordi den hyggelige dama på Circle K-stasjonen i Førde lovet å passe på sykkelveskene til jeg kom tilbake, så jeg slapp å drasse all den ekstra vekta oppover. Det var et smart trekk som gjorde at oppoverturen gikk uten stopp.
Ned mot Førde igjen, var det som alltid riktig gøy. Én kilometer på helt nede i 1 minutt og 13 sekunder er jo en grei fart på en tråsykkel, kan man si....

Tilbake på bensinstasjonen i Førde ble det en pinne-is type Royal mørk sjokolade, litt avslapning, og forberedelse til sjarmøretappen, de drøyt 20 kilometerne oppover dalen mot Jølstravatnet, og Jølster kommune. Vi snakker E39, og den var for anledningen ganske trafikkert, men ved det lille stedet Vassenden, var målet for pilotturen nådd. Det var bare å sette seg, bokstavelig talt, ved vassenden og nyte den flotte utsikten, og vente på bussen som skulle frakte mann og sykkel til Stryn, og videre til Grodås i Hornindal, der bilen stod.

Ringen sluttet. Pilottur gjennomført. Det ble ikke fullt 30 mil, men det var bare så vidt.
Sogn og Fjordane har mer å by på. Jeg kommer tilbake.

Kanskje blir det en helg til med sykling før sommerens hovedbegivenhet i Hordaland.
Hvor den turen eventuelt går, dukker det kanskje opp noen ord om her...?.
Takk for at du har fulgt meg på tur :-)

Hyttene, sykkelen...og bilen som tok syklisten gjennom
den 6 km lange Naustdaltunnelen

Morgentur mot Gloppen kommune. Endestadvatnet speiler seg..

Midt imellom, kan man si.

Førdefjorden lå nesten blikkstille i dag.

Sjølvsagt. Heilt unnateke, også i Førde.

Elva Jølstra var ganske frisk.....

Vassenden (bokstavlig talt) i enden av Jølstravatnet.
Et magisk øyeblikk - og helt riktig sted å avslutte årets første pilottur.

Nesten på felgen i Svelgen

Det skulle være Marit Bjørgens avskjedsrenn og Therese Johaugs første renn etter utestengelsen. Det ble ikke noe av. Det ærverdige Skarverennet fra Finse til Ustaoset ble avlyst i dag, på grunn av været.
Litt lenger nord, og litt lenger ute ved kysten, regnet det, det blåste friskt, og tåka lå fortsatt tung over Nordfjord.
Men ingenting skulle likevel hindre at Richie the Cat ikledde seg de etter hvert vante gevanter beregnet på regn, og satte seg på sykkelen Jack, for det som skulle vise seg å bli en skikkelig 103 kilometers kraftprøve.

Takk til Peder på Nore Fjordsenter for hytta i fjordkanten, det var et kjempefint sted som ga god søvn og hvile, noe som skulle vise seg å komme svært godt med. God vår og sommer på Camp'en!

Jeg hadde ei ferge å rekke. Nærmere bestemt strekningen Stårheim-Isane. Lørdags formiddag går den ikke så ofte, det gjaldt det å taime de 17 kilometerne til fergeleiet. Sin vane tro var the Cat litt sent ute, og dermed ble det litt mer preg av ei tempoetappe enn godt var.  Vel framme 10 minutter før avgang, var selvsagt "alt" vått, sånn bo-i-telt-på-festival-når-det-pøser-ned vått.

Under over alle under: Vel over på andre siden etter en 15 minutters tur, sluttet det mer eller mindre å dryppe. Det var jo raust, tenkte the Cat, og bega seg i vei. Først rett inn i den litt lange Isane-tunnelen, som gikk greit siden det bare var én møtende bil, deretter ankomst den lille grenda Ålfoten. (nabogrend til Go'foten?)
Da var det imidlertid payback time. Det er ikke lett å se på kartet, men plutselig gikk ferden rett til fjells. Det bar oppover og oppover og oppover, plutselig var alle vannene islagte, temperaturen nede i 4 grader, og brøytekantene langs veien opptil 2 meter høye. Vel oppe varte og rakk selve platået, fortsatt med ganske kupert terreng.

Så derav overskriften. Ved ankomst småidylliske Svelgen (kommunesenteret i Bremanger kommune) nede ved fjorden igjen, etter ganske brutale nedoverbakker, var det i det store og hele ganske tomme lagre hos syklisten. Han var, i hvert fall delvis, på felgen. Enda over halve dagsetappen gjenstod.

Det hjalp litt med litt påfyll av kaffe og baguett på den lille kafèen ved biblioteket, samt nytt vann på drikkeflaska. Jeg visste at det kom en skikkelig kjip stigning til. "Magnhild", nemlig.
Etter et par mil langs vakkert kystlandskap, du verden hvor trivelig det kan være når asfalten tørker opp og sola titter fram, bar det oppover Magnhild-skaret. Ett eller annet sted oppi der lå den beryktede Magnhildtunnelen, hele 2,9 kilometer lang. Helt på grensa av det som er tillatt å sykle (grensa går visst på 3 km). Trang og dårlig belyst. Det ble, for å si det rett ut, et lite blodslit. Særlig siden samtlige av tunnelens kilometer gikk i oppoverbakke, etter først å ha forsert en endeløs lang 7% bakke.
Da jeg endelig så lyset, var jeg igjen over tregrensa, og ble ønsket "velkommen" av kommuneskiltet til Flora kommune.
Nedoverbakkene var euforiske. Om du lurer på hva jeg synes er morsomst av å legge seg framover og la det stå til i en utforbakke som varer i 6 kilometer på sykkel, eller kjøre ned en slalåmbakke, så er svaret selvsagt det første.

Etter hvert ankom en sliten syklist (så ærlig må man være) det lille tettstedet Eikefjord, der Spar-butikken lokket med både det ene og det andre for å få lørdagskvelden på skinner. Kursen var nå rett øst, og de siste kilometerne bort til Storebru og Endestad camping gikk tålelig greit, til tross for ekstra mye "varer" i sideveskene. Her befinner man seg ganske så midt imellom Florø og Førde.
På Endestad ventet han Hans med hyttenøkkelen stående i døra, og varmepumpa i godt driv. Fantastisk.  Hytta er god og varm og romslig, her er til og med TV, så the Cat skal så visst ikke lide noen nød, der han sitter og skuer ned på den ørretrike Storelva.

Ute sildrer det fortsatt, men i morgen har det forhåpentligvis gitt seg. Det vurderes seriøst en omleggelse av ruta den siste dagen, nedom Naustdal og Førde, og opp i Jølster. Om formen tillater det, det må sies. Her bedrives for øyeblikket såkalt restitusjon etter beste evne. En og annen muskel har fått kjørt seg bra. Men så skal man ikke ha formtoppen inne i april heller?

Et unnselig fergeleie i regn og tåke en lørdags morgen.

Viktig med god skilting! Der borte ligger Ålfoten. Og stigningene begynner...

Vinteren er altså langt fra over her i høyden.

En liten pust i bakken for å nyte utsikten. Nå går det utforbakke!

Svelgen! Stedet, altså. Ikke noe å si på beliggenheten.

Tilbake i kjent og kjært fjordlandskap.

Et stykke oppe i Magnhild-skaret. Det begynner å bli luftig igjen.

Lengde 2,9 kilometer, ja. Rett oppover.

Ute av tunnelen, endelig summit. Herfra går det nedover i 6 kilometer.

Dagens mål er nådd. Endestad camping med god og varm og romslig hytte.
Og ørretelv rett der nede. 

Noen naturopplevelser er bedre enn andre.

Tiltykning til oppholdsvær

Overskriften (jeg synes den er morsom) henspiller på en sketsj med Trond Kirkvaag, der han leser værmeldingen. Etter 11,3 mil er dagens sykkeløkt over, og the Cat sitter vel installert i ei fullutstyrt campinghytte 20 meter fra vannkanten på Nore Fjordsenter - og ser utover......... nettopp fjorden.

Vær, ja. Det er noe med det. I dag har det vært allslags av den slags, med overveiende tåke, mørke skyer, mer eller mindre regelmessige drypp fra oven, tidvis bare drypp, tidvis lettere sildring, men aldri striregn. Og jammen klarte sola å presse seg fram mellom skylaget noen minutter også.
Morsomt forøvrig dette med været. For seks-syv dager siden var Storm.no på banen med et strålende værvarsel for Nordfjordeid:

To dager senere var tonen en, mildt sagt, annen. Samme sted, samme datoer (se under).
Ikke rart det er vanskelig å planlegge en liten tur!

Nå ble det som nevnt ikke riktig så ille som Storm.no skulle ha det til, i hvert fall ikke i dag.
Og når vi først snakker om vær; Hvis du vil ha deg en god latter, kan det hende du får det av å høre Siri Wiberg Horjen, NRK-meterologen som prøver å melde været på radioen....
Hun sliter big time 😂
https://www.nrk.no/ostfold/her-far-meteorologen-latterkrampe-i-sju-minutter-1.12555246

Tilbake til saken.
Tusen takk til dere på First Hotel Raftevold for at dere ga meg en strålende start på årets sykkeltur(er). God seng, god mat, til og med et spennende og godt utvalg øl, og hyggelige ansatte. Jens, Anna, Elisabet og dere andre: Jeg ønsker dere en riktig fin vår og sommer med godt besøk på den fine plassen deres!

The Cat var på sykkelsetet litt over 9 i morges, etter en liten bunkring på den lokale, lille Coop'en, som kunne varte opp med alt fra epler til musefeller og klisterfjerner. Jeg droppa de to siste, men lar meg stadig sjarmere av utvalget i matbutikkene på småsteder.
Første stopp: Stryn. Eller i hvert fall kommunegrensa, før hjulene ble snudd retning rett vest. Hornindalsvatnet lå der svart og dyp og i tåke, det var noe trolsk og magisk over det hele. Jeg fulgte vatnet 2 mil vestover. Et par tre forholdsvis greie tunneler, den lengste bare 14 kilometer, og vips, så var man, for første gang, i Nordfjordeid. I Eid kommune. (De gidder ikke alle bokstavene i kommunenavnet, men her er like fullt kommunens administrasjonssenter.)
Nå er kanskje ikke Eid kommune kjent for all verden, men det er jo ok å si at man har vinneren av
Melodi Grand Prix Junior to år på rad, de to siste åra faktisk. (The Cat avslørt som en ihuga fan av MGPJ? Nope.)

Ferden fortsatt langs Nordfjord, og etter ca 14 km passerte jeg fergeleiet på tettstedet Stårheim, dit jeg i morgen skal tilbake for å krysse fjorden med ferge...
Vågsøy kommune neste. Som snart, i kompaniskap med Flora kommune, skal hete Kinn.
Fylkets minste kommune, enn så lenge. Der administrasjonssenteret Måløy faktisk har fått bystatus, i motsetning til Nordfjordeid. Så langt skulle jeg ikke. Mitt mål var fylkets vestligste kommune: Selje. Som heller ikke skal leve lenge, snart skal de slå seg sammen med Eid og kalle seg Stad kommune.

Best som jeg satt der og tenkte at dette var da en usedvanlig hyggelig og flat etappe, kom et skilt plutselig imot meg: Kjettingplass 500 meter.
Hvaforno'? De bange anelser manifesterte seg etter tettstedet Almenning. Plutselig stod et varselskilt med bilde av en bakke, og beskjed om 9% stigning i 3 kilometer. Ikke all verden selvsagt, men 9% er jo litt bratt oppover da, for å si det sånn, særlig etter drøye 9 mil på sykkelen. I tillegg begynte det å sildre ganske bra fra himmelen, og motvinden tok seg opp....

Vel på toppen gikk veien en avstikker nordover mot omtalte Selje. Der hvor man finner Norges vestligste fastlandspunkt, må vite. Vestkapp, altså. Og der man altså finner det såkalte Stad, jeg sier såkalte, fordi vi helst uttaler det Statt, eller Stadt. Uansett er de som er en smule bevandret i geografi, inneforstått med at vi her nærmer oss et spesielt vær -og vindutsatt område. Og veien gikk (nesten) tre kilometer nedover igjen,
Ved kommunegrensa hadde the Cat fått nok. Hytta i Bryggja lokket, småvåt og småkald som han var.
Resten er historie. Turen tilbake til Bryggja, (som egentlig ikke er et sted, men bare et postnummer i følge min vert Peder, plassen heter Nore) gikk mest på hjemlengsel.
Det eneste som mangler i ettermiddag, er en skikkelig utsikt til Hornelen. Tåka har tatt den. Den tidligere omtalte høyeste havklippen i Europa, I Bremanger kommune, på andre siden av fjorden. Jeg skal dit i morgen, til kommunen altså. Så får klippen være heller forbli der den er.

Kvelden hos han Peder på Nore Fjordsenter byr på ro og fred og bokstavelig talt nærhet til naturen. Her har de 200 meter egen strandlinje, og tilbud om båtutleie og rike muligheter for jakt og fiske. Og naturligvis høystandard hytter. Ytre Nordfjord kan ikke oppleves bedre enn nettopp herfra.
I morgen går turen sydover, Gjett om jeg gruer meg litt til å møte Magnhild. Eller, det vil si: Magnhildskar-tunnelen. Den blir kjip.

Ikke vinter, ikke vår. Litt derimellom.

Det ultradype Hornindalsvatnet en stille morgen. Trolsk er ordet.

Vakre Eid kyrkje fra 1849. Verd en liten beskuelse.

Gotcha! Lengst vest i vest.

Noen har glemt igjen gitaren sin!

Vakkert på vei mot Stad. Vatnet kalles bare Pollen.

Hvem snakker han til, tro? 

Straks framme på Nore Fjordcamp.

Dagens utsikt ved hytte #9!