Fuktig tur i provinsen

Halvveis inn i feriemodus kan det nok virke litt brutalt å bli vekket av en sykkelhungrig katt klokka åtte en søndags morgen, men mye kan jo skje den som har forvillet seg inn i sykkeleventyret. Så blir til gjengjeld katten belønnet med godmodig beskjed om at han er en "slavedriver som driver og pisker oss opp". 1-1 med andre ord.
Det skal dertil innrømmes at Bergenskvelden ble en smule fuktig både på den ene og den andre måten, det var folksomt på pubene, og det var St. Hans også, gikk det rykter om..
Men den endte heldigvis anstendig tidlig, den kvelden, med at Söta Bror forærte Tyskland videre deltakelse i fotball-vm, og med "nattmat" allerede klokka 22.35.

Søndags morgen hørte vi at det skildret utafor vinduet i vårt utsøkte husvære. Hepp, hepp, som forventet. Men det var bare å komme seg opp og stå. Og smette inn i sykkelbuksene. Også omtalt som Borat-bukser på skjemt. Enn skjønt, øvelsen var ikke egentlig så vanskelig (å komme seg opp altså), når man visste at det første som sto på programmet var Bergens beste frokost.  Seriøst, altså.  Jeg har alltid sagt at frokost er viktig, og på Scandic Byparken er de virkelig i toppklasse. Den skal vi huske!

Opp den bratte bakken fra hotellet og til universitetet, valgte vi Apostlenes Hester, for å få en litt myk start. Deretter bar det i rolig trillefart over Puddefjordsbroen, utover mot Ytre Laksevåg, nedom Loddefjord, hele tiden med en annen bru for øyet: Askøybroen.
Regnet var ikke slemt, det var ikke pøsregn og striregn og slikt, men likevel : Etter mange timer rakk vi selvsagt å bli blaute fra ytterst til innerst, og mot slutten også kalde. For det ga seg liksom aldri å regne.
Askøybroen kom snart til syne, den er fra 1992 og en flott sak som koblet Askøy, forøvrig Hordalands nest største kommune (etter Bergen) når det gjelder folketall, med fastlandet.  Broen har da også det nest lengste brospennet i Norge, etter Hardangerbroen. Tettstedet Askøy er visstnok også det største tettstedet i landet som ikke er en by, så noe har de jo vitterlig å slå i bordet med her og.
Kanskje noe øyens kjente standup-komiker Dagfinn Lyngbø, burde ha gjort et nummer ut av?

Ferden gikk videre vestover, og rett som det var, var vi ute i Fjell kommune, hvor det i og for seg ikke er så uvanlig mye fjell. Derimot er det dette som er Sotra, ei øy "folk flest" nok har hørt om.
Fjell kommune deler Sotra med Sund kommune, men snart blir både Fjell og Sund borte, de går inn i Øygarden kommune, som plutselig blir ganske stor. Vel, Sotra slipper i hvert fall å forbli ei delt øy. Lars Arne Nilsen, selveste Brann-treneren, (kan man si "selveste" om han?) er herfra, sies det. 

Vi stakk sørover. Gjennom utkanten av tettstedet Kolltveit, nedover mot den typiske kystkommunen Sund, hjemtraktene til skuespiller Bjarte Hjelmeland. Flotte Sund, som vi ikke fikk sett nok av.
Et øyeblikk vurderte følget å fortsette ned til tettstedet Klokkarvik, der det visstnok skulle gå ei lita ferge som kunne ta oss tilbake til Bergen, men the Cat satte ned foten. Det skulle sykles 26 kilometer rett nordover, vi måtte innom denne kommunen som skulle få bære navnet sitt videre etter trippelsammenslåingen: Øygarden. 

Vi gjorde en pitstop på tettstedet Fjell, og enkelte av hjelperytterne kunne allerede her melde at "det kjennes bittelittegrann i beina". En bekymringsfull utvikling, syntes the Cat, vi hadde tross alt 6 mils sykling igjen...
Men så skulle det heldigvis vise seg at hele følget sto de totalt 10,5 mila ned bravur, vi kom som seg hør og bør i samlet tropp tilbake til utgangspunktet.

Konmmuneskiltet til Øygarden dukka opp på ei bro etter den lille øya Misje.  Flott kommune, Øygarden også, omtalt som et øyparadis, og det var her han kom fra, supersvømmeren Alexander Dale Oen, som brått gikk bort så altfor tidlig. Han rakk både å bli  verdensmester, europamester og Ol-medaljevinner, den godeste Alexander.
Hadde vi sykla litt lenger nordover, hadde vi kommet til Rognøyna og det fine kystmuseet i Øygarden, som forteller historien om alt fra havbruk, til tradisjonelt fiske til olje og gass.
Men været....det været. Vi var soaking  og hadde hjemlengsel.

Ferden tilbake til Bergen innebar en høyst nødvendig matbit på en bensinstasjon på Straume, kommunesenteret i Fjell. Og det var først da vi gjorde oss klare for de siste drøye 20 kilometerne derfra, at kulda kom snikende for alvor. Vi var derfor glade da det hele var over, og det ble mulighet for et varmende bad (et bad, faktisk), og bokstavelig talt å tørke opp, på Scandic Byparken.

I kveld lar vi hotellet traktere søndagsmiddagen, de er gode på dét også, før mer fotball, og ja, mer øl (i beskjedent volum, selvsagt) helt sikkert vil komplettere restitusjonsrammen.
I morgen forlater vi Byen mellom de 7 fjell for godt., vi skal nordover, til Nordhordland, vi skal hit.
Det går rykter om at ytterligere en rytter (morsomt, at syklister kan kalles ryttere) vil innfinne seg på etappen, men det gjenstår selvsagt å se.
Heng med!

Selveste Christian Radich på vei under Askøybroen

Noe vakkert å hvile øynene på.. 

Fra broen rett etter stedet
med det morsomme navnet Solsvik. Også et svik. 

Øygarden i sikte...