Richie the Cat's sykkeltur 2018: Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro

Nå kan det umiddelbart stilles spørsmålstegn ved hva denne kryptiske overskrift, den første verselinja i en god gammel barnesangklassiker, har med Richie the Cat's sykkeltur å gjøre, men sykkellivet er som sagt opptil flere ganger, mangesidig.
Vi har tilbakelagt en nærmest bedagelig etappe i godværet, til tross for enkelte sinte bakker. A walk in the park, som det heter på engelsk når noe er ganske lett, og a walk in the forest for vår del, i tillegg. Mer om det om litt.

Vi har passert 35 mil med god margin etter dagens etappe, som var den fjerde, og bortsett fra et kranglete kne hos en av hjelperytterne, er det lite vi kan klage på annet enn litt generell stølhet.

Det var en myk og fin morgen på Vike camping i morges, den bar bud om godvær, men heldigvis ikke ispedd den stekende varmen de "sliter med" på Østlandet.
Kvelden i går ble tilbragt i Casa Vike, hos verten selv altså, der det ble skjenket raust med øl og servert dertil hørende super grillmat. Det ble noen virkelig hyggelige timer hos Steffan, med gode samtaler om løst og fast.
Tusen takk for all gjestfriheten på Vike camping, og god sommer, det var over all forventning!

Og det sluttet ikke med det. Vi hadde en dag foran oss med et utall tunneler å forsere, og det begynte med den tidligere omtalte Eikefettunnelen, den vi ikke fikk være med bussen i går. Vi skulle tilbake samme vei, og var helt prisgitt transport. Han Stefan var igjen ikke vond å be, og dermed ble kassevogna hans lastet på nytt, og følget ble beordret ned til vakre Bjørsvik, der vi blant annet finner en Lerøy-fabrikk som er omtalt som Norges nest største trebygning, og ikke minst: Det praktfulle dampskip D/S Oster.

I løpet av dagen skulle vi få stifte bekjentskap med både E39, E16 og Fv7 (den som går over Hardangervidda), og det er ikke til å nekte for at vi i det store og hele var glade for at småveiene her og der tok oss på kryss og tvers over hovedveien, utenom de verste tunnelene og den ganske så tette trafikken. Vi fikk uansett dosa vår med passerende bobiler og trailere, og da vi var tilbake over Nordhordlandsbroen, tilbake i fylkes midtre del, fant vi til slutt en Shellstasjon, med ekstra hyggelig betjening, det må legges til, på stedet Haukås. Tid for mat - og for å konsultere Google. Vi skulle ut til Osterøy kommune, over broen dit ut, og hva var den beste rute for syklende, mon tro? Google foreslå en tur langs sjøen, og det hørtes jo mer tilforlatelig ut enn å fortsette E39 til Nyborg, der " vegane møtast", og deretter begi seg i kast med E16.
Vi stolte på Google, vi. Det var dumt. For det var bare ett lite problem: Det gikk ikke noen vei der Google mente at det gikk en vei. Vi trillet ned en avsindig lang bakke, helt ned til fjorden, bortover et stykke.... Og dermed var det slutt. Vi stirret rett inn i tjukke skauen, og en liten sti som førte dit inn. Hva gjør man da? Snur og sykler tilbake opp bakkene, eller lar seg lokke av skogens ro? Vi konsultere noen tilfeldig forbipasserende og bestemte oss, etter mye fram og tilbake, til å la landeveien være landeveien for en stund. "Det er ganske steilt oppover der, og absolutt ikke mulig å sykle", sa damen vi snakket med. Ja ha. Men det er vel mulig å gå? Jo mer vi stirret inn i skogen, og jo mer vi tenkte på det, desto sikrere ble vi: Skulle vi komme oss til Ytre Arna og Indre Arna og what have you, så skulle vi jammen ta korteste vei. Selv om det innebar å trille, og delvis bære, de tunge syklene over stubber og stein et par kilometer. Og slik ble det. Ingen sykkeltur uten en tur i skauen🙂

Vår første kommunestopp var altså Osterøy. Vi fikk etter hvert kontakt med asfalt igjen, og ferden langs små, lite trafikkerte veier ut til dit, var bare nydelig. Broen dukket opp, majestetisk. På Osterøy finnes stedet med det morsomme navnet Haus, og uten å hausse det for mye, det sies at Haus en gang til og med var en egen kommune. ( I 1957 hadde Norge hele 744 kommuner!)
Den kjente norske komponist og fiolinist Ole Bull hadde sitt sommereldorado her på øyen, og her ligger Norges bratteste vei (i Kossdalen), med hele 27 % stigning. Det er så bratt at vi tør ikke tenke på det engang.
Tidligere Brann -og Start-trener, og ganske brukbar landslagsspiss, Mons Ivar Mjelde, nå trener i Åsane, kommer visst fra Osterøy, fikk vi høre. Noe å slå fast i disse fotballtider kanskje, men vi skulle videre. Til Vaksdal.

Den kommunen huser både E16 og Bergensbanen, og kan skilte med 99.8 prosent nynorsk-andel, stort bedre, eller verre, alt ettersom man ser det, går det vel ikke an å bli. De har til og med lagt beslag på den nordøstlige delen av Osterøy, og sørget for at øyen er "delt".

Vi fant kommuneskiltet etter nok en tunnel, og bega oss mot Trengereid, opp en sabla lang og bratt bakke, til dit Fv 7 og E16 møtes. Da trodde vi det var over med bakker, men da hadde det egentlig bare begynt. Opp til kommuneskiltet til Samnanger steg det jevnt og trutt, men til gjengjeld kunne Kate (sykkelen altså) logge 68 km i timen nedover igjen, ned til det koselige tettstedet Årland. Her ligger Bjørkheim kro og motell, og vi er blitt oppsatt med ei flott leilighet helt nede ved vannkanten. Mine hjelperyttere har selvsagt benyttet anledningen til både en dukkert og litt jakt på nye napp i stanga...

Fantastisk sted, egentlig, Bjørkheim. Bedre beliggenhet, og samtidig med nærhet til hovedveinettet, er det vanskelig å tenke seg. En natt her er lise for sjelen, og for vår del, restitusjon av ømme lårmuskler. Se ellers bildet, så skjønner man hvilke omgivelser vi befinner oss i.
Vi kommer alltid til å minnes Bjørkheim med glede.. Og som svar på spørsmålet "hvor var du da fotball-VMs nest største sensasjon gjennom tidene fant sted, og Tyskland ble slått ut av gruppespillet i et VM."

I morgen venter en lang og tøff etappe på over 11 mil. Vi skal til Jondal i Hardanger. Og vi grugleder oss....
"Gru" henspiller på etappelengden. "gleder" henspiller på Jondal.