Richie the Cat's sykkeltur 2018: Et vondt kne og ei padde

Vi er vel ankommet vakre Jondal i Hardanger, og "laget" er fortsatt helt intakt. Det skyldes et par forhold.
For det første en god natts søvn og en god start på dagen på kjempefine Bjørkheim kro og motell, tusen takk for ypperlig service Kjersti, det er sånn en fin plass dere har, et veldig riktig stoppested for alle veifarende, både for korte og lengre opphold, (de har bl. a. også to matbutikker i umiddelbar nærhet, og fisken biter svært villig nede på brygga). God sommer til dere!

For det andre har vi noen sykler som ser ut til å tåle hva det enn må være, bank i bordet, de er virkelig utrolige, disse Photon 50'ene.
Så må vi legge til et par sykkelkompiser som har vist seg å være i meget tilfredsstillende form, selv om det ble litt "segt" på slutten i dag...

Dernest har the Cat, som i går lovet 11 mils sykling, trukket fra litt her og der underveis, for eksempel fergeturen over Hardangerfjorden, hoho, og dermed kunne følget glade og fornøyde konstatere at det holdt med drøye 9 mils sykling for å nå fram til dagens mål.

Men sist, og ikke minst: Været. Du verden så heldige vi har blitt etter hvert. Ikke var det fryktelig varmt, ikke var det mye sol engang (delvis overskyet oppholdsvær, er vel ordet.) Og ikke var det noe vind å snakke om, det var knapt så ospeløvet rørte seg på trærne, og det er jo kjent for å skjelve lett...

Det steg ganske umiddelbart etter start i dag. Da vi nådde kommunegrensa til Fusa kommune oppe ved Sævildvatnet, hadde to ting skjedd. Og hvem vet, kanskje de hadde med hverandre å gjøre?
Faktum er i hvert fall at herr Erling, som i går hadde begynt å få "føling" i kneet, halvveis oppe i den bratte 3-kilometersbakken kunne melde at "i dag ser det ut til at det blir en busstur på meg".
I klartekst betydde det at kneet ikke ville mer, det var som et ekko fra en av etappene i Møre og Romsdal, (Se 2015-bloggen).
Et par hundre meter til, og vi får øye på ei padde ute på en suicide mission, midt ute i veibanen. Herr Øyvind, sistemann i "toget", og snill som han er den gutten, stopper uten å nøle, klikker seg ut av pedalene, og geleider den lille krabaten trygt over, på andre siden av autovernet.
Og dermed hørte vi ikke noe mer til det kranglete kneet, det var som om alt gikk seg til for Erling. Takk og lov. Herrens veier er som kjent uransaklige.

Vel over i Fusa kommunee var vi inne i, og det er ikke tull engang, det som en gang for ikke lenge siden ble omtalt som Kongeriket Fusa.

Vi fikk noen strålende nedoverbakker ned til Eikelandsosen, heimbygda til skiskytterdronninga Liv Grete Skjelbred (tidigere Poirot). Hun hadde jo ikke mindre enn 7 VM-gull i skiskyting; det toppet seg i 2004 for hennes del.

Liv Grete var dessverre ikke på Bunnpris i "sentrum" da vi trillet innom for litt påfyll av banan og sjokolade, så den fotoshoot'en får være til en annen gang.

Det steg på nytt. Oppover og oppover. Vel oppe på toppen av et "høydedrag" kom vi til et "Herad", altså en ny kommune, ved navn Kvam. De har fått lov til å skrive Kvam Herad på kommuneskiltet, og vi kunne rase nedover mot det lille stedet Mundheim, de vi håpet å finne en butikk, eller en bensinstasjon, så vi kunne få oss litt lunsj. Eia var vi der. Det fantes ikke en eneste liten takeaway der, så vi forsatte sørover, med kommunegrensa til Kvinnherad for øyet.

Kvinnherad kommune er en virkelig stor turistkommune. Norges tredje største isbre har de. (Folgefonna, som de riktignok "deler" med noen andre kommuner), Nord-Europas lengste bygning (Hydro-anlegget på Husnes) har de også. Og ikke minst Baroniet Rosendal. Norges eneste baroni, opprettet i 1678 av kong Christian V av Danmark-Norge. Vi var bare 16 kilometer unna da vi snudde og stakk nordover igjen....

Da vi omsider kom til det lille stedet Omastrand, fant vi endelig en Jokerbutikk. Og nysgjerrige, hyggelige og snakkessalge "innfødte".

Etter en god bunkring fant vi ut at det bare var drøye to mil igjen til til Tørvikbygd, der sykkelturens siste ferge skulle ta oss over til dagens bestemmelsessted: Jondal. Heimbygda til Herborg Kråkevik, må vite.
Vi var med andre ord i praksis nesten ferdigsykla.

Det ble et par mjuke og fine mil opp langs Hardangerfjorden. Dette er faktisk Norges nest lengste fjord, den er hele 179 kilometer lang i all sin prakt.

I skrivende stund er Erling innlosjert hos en lokal svensk massøse for å prøve å doktorere kneet litt, mens resten av følget sitter ved vannkanten på trivelige Hardanger Fjord Lodge i påvente av en bedre middag på samme sted. Her bor vi igjen godt.

Som alltid er det godt å være på tur, men enda bedre å komme fram.

I morgen kommer selve syretesten på hele turen. The Cat har lovet minst 12 mil på sykkelsetet. Vi skal bussbefordres gjennom to forbudte tunneler, bort til industristedet Odda. Derfra skal vi en "svipptur" nedom Etne kommune i Sunnhordland, før vi skal tilbake nordover igjen og følge Sørfjorden helt opp til Ulvik.

Det nærmer seg!