Richie the Cat's sykkeltur 2018: Den store tunneldagen

Skyfri himmel, 23 grader og blikkstille fjord. Synet som møtte oss i Jondal i morges, var nesten, men bare nesten, verdt turen alene.
Vi hadde hatt en koselig kveld på Hardanger Fjord Lodge, som faktisk er en gjenoppstått utgave av det gamle meieriet i Jondal. Takk til My og Wille, Sibylla og Tommy, og ikke minst Caroline og Harald, som nå tar over ut sommersesongen. Masse lykke til, dere har de beste forutsetninger for å lykkes!

Vi befinner oss i Ulvik i Hardanger etter en lang, men nydelig dag, i et nærmest malerisk vakkert landskap. Jeg vet det nesten kan høres litt kvalmt ut, men bildene taler for seg.
Uansett, 12 mil hadde the Cat lovet, og 12 mil på setet ble det. Heldigvis var de stort sett av det snille slaget, vi har fulgt fjorden for det meste, og dermed var det langt fra noen utslitte syklister som ankom Hardanger Gjestehus i Ulvik.

Det viste seg imidlertid tidlig i dag at dagen ville bli lang. Et utall tunneler skulle forseres, noen på smale "gammelveier" på utsiden, noen tvers igjennom. Men Jondalstunnelen og Folgefonntunnelen var aldri aktuelle, de er begge over en mil lange, og krevde befordring. Vi måtte skysses nærmere 4 mil til start, og hvem skulle så gjøre det? Vi satte vår lit til allerede kaktus-tildelte Norway Bussekspress, som omtrent var de eneste som frekventerte ruta. Haukeli-ekspressen med andre ord. Som ikke gikk fra Jondal før over halv elleve. Og som betydde en meget sen start på selve syklinga.

Vi ringte "hovedkontoret" på morgenen for å forsikre oss om at sjåføren virkelig kunne tenke seg å ta med tre sykler? Klok av skade etter sist gang, selvfølgelig. Dét fikk vi, også selvfølgelig, aldri svar på, mannen i røret måtte "sjekke", og vi hørte aldri noe mer fra ham. Hrmf!
Men: Det hele spilte i grunnen mindre rolle når man har å gjøre med en "katt" som av og til, og jeg understreker av og til, får tildelt frimodighetens nådegave.
Han kom i prat med en lastebilsjåfør utenfor Sparbutikken, og var det slik at mannen og lastebilen hans tilfeldigvis skulle til Odda? Og tilfeldigvis hadde litt plass til noen sykler baki inni der? Jo da, her var det bare smil og ja til alt. Han Tore ordnet biffen, og dermed sto vi snart lykkelige plassert på en bensinstasjon i Odda, helt innerst i den smale Sørfjorden i Hardanger. Takk for en hyggelig tur, Tore!

Først var vi klare til å sykle sørover, omtrent 23 kilometer i "feil" retning. Hva man ikke gjør for et kommuneskilt. Etne kommune, altså, som var turens eneste i Sunnhordland, og som grenser til Rogaland fylke. Hjemkommunen til Elin Tvedt, som nok er mest kjent for å prøve å formidle været på TV2.
Vi fikk med oss synet av en flik av Folgefonna oppe i skaret over det idylliske Sandvinvatnet, samt den buldrende Låtefossen, som omtrent skapte trafikk-kork langs den smale vegen. Så er den da også en av Norges mest besøkte naturbaserte turistattraksjoner, med sitt fall på 165 meter.
Vi fikk også med oss dagens eneste stigning av betydning, til gjengjeld en ordentlig svett sak helt opp til E134, der man kan velge retning Røldal og Haukeligrend, eller Haugesund, som plutselig bare var 10 mil unna.

Vel tilbake til utgangspunktet i et yrende Odda, hadde vi allerede syklet nærmere 5 mil i sommervarmen. Og først nå kunne vi sette kursen nordover.
Etter en softis ved fjordkanten, og en tur innom turistkontoret, der de gjorde krav på både Trolltunga, Lothepus og Børge Brende, gikk turen nordover til Tyssedal, klemt inne mellom to kilometerlange tunneler. Det er jo ikke så fordelaktig i seg selv, men til gjengjeld har de Norges i særklasse fineste kraftstasjon her, det så vi fort (se bilde), den var så fin at de tilbød guidet omvisning. Vi måtte høflig takke nei. Men tok til gjengjeld en kaffe der, samt dagens tiltrengte lunsj.

Ferden gikk videre nordover langs Sørfjorden, inn i Ullensvang herad (altså kommune). Det er et visst sus over Ullensvang, det er knapt nok noe sted de dyrker mer frukt og bær enn i Hardanger, og det er ingen som slår Ullensvang. Morell-bodene sto tett langs vegen, og frukthagene i vesthellingene likeså.

Kinsarvik neste. Et koselig lite sted innerst i ei bukt, med en campingplass som så ut til å være som skapt for campingferie med unga. Vi nøyde oss med å hamstre litt brunt drikke på coop'en, og tråkka videre.

Plutselig, eller kanskje endelig, kom den fantastiske Hardangerbrua til syne. Hvilken bru. Den er faktisk en av verdens 10 lengste hengebruer, og fremstår som et stykke ingeniørkunst av ypperste merke. Vi kunne knapt se oss mette. Hovedspennet er faktisk 30 meter lenger enn Golden Gate i San Francisco. Og på andre siden gikk vegen rett inn i fjellet.

Før vi trillet over, måtte vi utom dagens nest siste kommune, Eidfjord, hvis grense ikke var langt unna. Kommunen "eier" en ikke ubetydelig del av Hardangervidda, og mesteparten av arealet ligger faktisk over 900 meter over havet.

Her var vi imidlertid nede ved fjorden, og hvilket imponerende stykke vei over brua vi skulle få oppleve. Her har de seriøst tatt gang - og sykkel"problematikken" på alvor, ned til selve brua har de bygget egen tunnel for formålet, lyssatt i regnbuens farger.
Vi var, som sagt, rett og slett imponert.

De siste 16 kilometerne ut til Ulvik gikk unna i nærmest rasende fart langs fjorden, før vi kunne laste av og tre inn i ei hytte med god standard, ta en etterlengtet dusj, og bli servert en nydelig fiskemiddag på Hardanger Gjestehus.

Hele turen nærmer seg nå slutten, bare sjarmøretappen til Voss gjenstår, og vemodet er, som "vanlig", allerede i ferd med å melde seg hos the Cat.
På Voss venter heldigvis Fleischers hotel og ei fullutstyrs leilighet, og plenty med tid for kontemplasjon for sykkelfølget.
Det går rykter om at Ekstremsportveka foregår der i området.
Mon tro det ikke blir tid for ei lita røverhistorie eller to....

Heng med oss i morgen!