Richie the Cat's sykkeltur 2018: Tre ferger, en forbudt tunnel, og en bussjåfør som sa nei

Vi sitter i solveggen på Vike camping på Vikanes etter nye nydelige 94 kilometer på setet og reflekterer over dette hendelsesrike sykkellivet.
Alt har gått knirkefritt nok en dag, men det kan vi først og fremt takke en viss Steffan Vike for. Mer om det om litt.

Kvelden ute på Fedje i går var strålende. Vårt "gjestemedlem" av The Biker Team, han Gunnar, hadde tatt med litt sprudledråper ut til øyen, og sammen med litt stangfiske fra svabergene med opptil flere storfangster etter catch and releaseprinsippet, borget det for noen lykkelige stunder for gutta boys. Det er godt at det napper litt i stanga iblant, var det muntre omkvedet der ute i fjæresteinene.

Forøvrig har vi hatt et helt toppers opphold på hjemmekoselige Fedje Bed & Breakfast. Tusen takk for oss Hege og Freddy, og fortsatt god sommer til dere!

Første strekket etter at vi var tilbake i Austrheim skulle ta oss 20 kilometer østover, til neste ferge: Sløvåg-Leirvåg. Eller var det Leirvåg-Sløvåg? The Cat, som hadde beregnet alt av fergetider og busstider og hvor fort vi måtte sykle for å rekke alt sammen, hadde for en gangs skyld bomma litt. Ferga han hadde peilet ut, og som krevde et visst fartsfokus, kan man si, gikk selvsagt fra andre siden av fjorden da den var forventet å frakte oss over. Ai, hvilket potensielt spill av krefter. Heldigvis hadde vi "Norebø-toget", altså han Gunnar, til å trekke oss, og dermed ble det 20 km på under 45 minutter, ikke dårlig på tungt lastede sykler.

Vel, over Fensfjorden bar det omsider, og plutselig var vi i Sogn og Fjordane fylke, nærmere bestemt i Gulen kommune. Grønnen og Blåen så vi imidlertid ikke noe til, høhø.
Sola dukket derimot opp, på alvor liksom. Temperaturen steg, og snart kunne vi sykle i kortermet. En ganske voldsom kontrast til den kalde og våte opplevelsen vi hadde i forigårs. Vi satte sykkelstyrene sørover og før vi visste ordet av det, var vi inne i Masfjorden kommune. Selve Masfjorden (fjorden, ja) deler nærmest kommunen i to. Ellers er det lite å si om den, Masfjorden, bortsett fra at den bød på særdeles lite mas, selv om det må sies å være rimelig småkupert på de trakter.
Vi passerte utallige idylliske småbroer, sund og viker, i et flott maritimt landskap, og med en myk liten fønvind i ryggen. Veiene var smale og biltrafikken nærmest fraværende.

Vi ankom det lille stedet Duesund i fint driv, og seila rett ombord i ferga med det kryptiske navnet Fjon-M.
Dette er faktisk Norges eneste kabelferge på rikssamband, og det er jo ganske kult.

I det dagens siste fergetur var over, var også energilagrene til sykkelfølget over, det ble etter hvert et småprekært behov for litt påfyll av næring. Vi kom omsider over en liten dagligvarebutikk midt ute i ingensteds, der vi rakk å knuse ei ølflaske og lange innpå med bananer og diverse bakervarer. Akk ja, det skal sies at vi selvsagt gjorde opp for oss...

Siste strekket til et annet sted i ingensteds, kalt Andås kryss, det det ikke lå annet enn en bussholdeplass, gikk som en drøm.
Plutselig stirret vi rett inn i røret til den 5 kilometer lange, og sykkelforbudte, Eikefettunnelen. Det var bare å kaste av sideveskene, legge seg i horisontalen i sola, og vente på bussen.

Tida gikk. Bussen kom ikke. Og kom ikke. Nesten 20 minutter forsinket dukket den omsider opp, med verdens mest stressa bussjåfør. Han var så på hæla at han rett og slett nektet å bruke tid på å buksere oss inn i bussen, han skyldte på kolonnekjøring lenger nord, at han hadde for mye bagasje, sa at neste buss kom om to timer, klappa igjen bussdøra, og forsvant.
Stor kaktus til Norway Bussexpress!

Så hva gjør man? Hi-jacker en bobil? Praier en trailer?
Det var dags for Wiik å ringe Vike, vår husvert for natten, altså. Det var et shot in the dark, egentlig, men han Steffan Vike sa "gi meg 20 minutter" og heiv seg sporenstreks i kassevogna si for å komme oss i møte. Snakk om ekstraservice.

Vel framme på Vikanes og Vike camping var det fristende å ta plass i den koselig hytta som han Steffan hadde klar til oss. Ordet campinghytte har fått et visst annet innhold her på idylliske Vike, vi snakker oppredde senger, håndklær, flatskjerm-tv og skinnsofa...
Og utsikten over fjorden er en utsøkt bonus.

Men, det må også sies: Vi var ikke helt ferdige med syklinga. Modalen lokket. Vi bare MÅTTE ta de siste 16 kilometerne, videre nordover, for å hilse på Norges nest minste kommune etter folketall: Modalen. Her bor det faktisk bare i underkant av 400 mennesker, bare mikrokommunen Utsira, øya i Rogaland, har færre folk.
Artig, for Modalen er ikke sensasjonelt liten arealmessig liksom, det er bare at det ér ingenting der. Bortsett fra kraftverk da. Og sand, i form av sandtak, selvsagt. Som i sin tur har gjort underverker for infrastrukturen, du finner ikke landets fattigste folk her akkurat. Kanskje heller det motsatte. Men de har fortsatt bare én vei i kommunen, og den stopper rett og slett, sånn halvveis inne i midten.

Sommerkvelden er vakker på Vikanes. Og Nina og Steffan skal fyre opp grillen og har invitert de veifarende syklister på et aldri så lite etegilde. Snakk om ekstraservice.

I morgen skal vi til Samnanger. Hei dere på Bjørkheim, vi gleder oss!