Richie the Cat's sykkeltur 2018: En hare ved navn Gunnar

Vi er lykkelig ankommet øya Fedje, eller "Feie" som de konsekvent sier på disse trakter. Norges tredje minste kommune i areal, må vite. "Så langt vest ein kjem i kongeriket, under open himmel og med hav og fjord på alle kantar. Mellom krabbar, torsk og villsau, bølgjer og blåst", som det står i turistbrosjyren. Ja, så menn. Hvilken flott lita øy.

Først må jeg få takke Lene, Katrine, Karina og alle dere andre ved fantastiske Scandic Byparken hotel i Bergen. Du verden som dere fikk denne Richie the Cat til å trives, omtanken og gjestfriheten varmet, og vi så at det samme tilfalt alle andre også som var på besøk hos dere.
Riktig god sommer til dere!

Vi håpet så inderlig da det grydde av dag at vi skulle bli møtt med solstråler gjennom vinduet, og sol i sinnet. Tenk så vakkert det hadde vært i regnværshovedstaden. Det siste ordnet seg uansett, selvsagt, men det første var det verre med. Storm.no hadde i det minste lovet oppholdsvær hele dagen, til og med i morgenværvarselet samme dag, men det greide de selvsagt ikke å holde. Det skildret og rant og yret helt til klokka var to, og vi nærmet oss Austrheim, helt nordvest i Nordhordland før det ble slutt på våt asfalt.

Vi skulle møte en kjentmann som skulle lose oss trygt nordover. Gunnar Mendelin-Norebø, altså. Austrheims store sønn, det må det være lov å si, i hvert fall når man bare kjenner én person derfra.
Gunnar stilte standsmessig, med en 7-kilos liten lekkerbisken av en Trek-racer, oppsatt med komplett Ultegra Di2. Noen ganger er det kjekt å være lettvekter, men Gunnar fikk til gjengjeld over 12 mil i beina før vi kunne midlertidig parkere i det Norebø'ske barndomshjem.
Han hadde altså stått opp tidlig og tatt turen seks mil sydover for å møte oss, for så å snu og "taue" oss samme vei nordover igjen. Det ble tidlig klart at Gunnar tok på seg rollen både som veiviser og guide, han pekte og gestikulerte og forklarte mens vi la Bergen bak oss, Sandviken, Eidsvåg, Åsane.... Det var ikke alt the Cat fikk med seg i all trafikklarmen og duskregnet, men han registrerte i det minste at vi passerte Handelshøyskolen.
Etter hvert fikk vi også justert marsjfarten en smule, det var tvingende nødvendig når Gunnar selv, "ikledd" Ferrari, skulle trekke på tre trailere.

Gjennom Salhus og ut av Bergen kommune skulle vi, gjennom tre kommuner på rappen som snart blir borte, (Meland, Lindås og Radøy), slukt av en ny storkommune som har fått navnet Alver.

Første stopp: Meland kommune, over den praktfulle Nordhordalandsbroen fra 1994. Med sine 1614 meter er den visstnok Norges nest lengste bru, skal man tro Wikipedia. Og visstnok også Nord-Europas lengste flytebro.
Det var her vi møtte ham, vår nye sykkelvenn fra Sardinia.
Mauro var virkelig on a mission. Han hadde forbannet seg på at han skulle i Guinness Book of Records, den gutten. Han skulle forestå verdens lengste ultramaraton. Først 6000 kilometer på sykkel, over Alpene og opp til Bodø. Så svømme 20 mil Lofoten på langs, og deretter løpe 140 mil helt til Nordkapp. Det tilsvarer 35 maratonløp etter hverandre, og Mauro drømte om å være framme i midten av september.
Vi følte oss i sannhet som noen smågutter, men til gjengjeld tok vår turguide og hare Gunnar Sardineren under sine vinger, og tilbød ham en skikkelig grillmatopplevelse hjå far og mor, på boplassen med det eksotiske navnet Dørmænen. Dén kulinariske utskeielsen sa Mauro var den beste han hadde hatt på 6000 kilometer... Og dermed forsvant han videre, retning Bodø, liksom. For å få et inntrykk av italieneren med de ekstreme tilbøyelighetene, se bare HER:

Men Meland altså. Til tross for å være en av landets hurtigst voksende kommuner, er det en liten sak som altså snart forsvinner fra kartet. Mon tro hva kommunens store datter Lise Klaveness sier til det?
Det var uansett jammen godt å få sagt hei, for bekjentskapet ble ganske kort. Over ei ny bru over Radfjorden, og plutselig var det vekstkommunen Lindås som ønsket velkommen. Der kan de skilte med europamesteren i brass-band (akk, alt man konkurrere i) i form av Eikanger-Bjørsvik Musikklag. De var dog ikke på plass denne mandagsettermiddagen.
Håkon den Gode er visstnok begravet i kommunen (På Seim), men han så vi heller ikke noe til.
Videre nordover, inn i Radøy kommune, gikk ferden, kommunen som blant annet byr på ei øy med det morsomme navnet Toska.
Den lille kommunen med det ambisiøse kallenavet: Den grøne øya (med én "n" selvsagt, så ikke forvirringen med Irland skal bli altfor stor. Dessuten skriver man jo selvsagt nynorsk her, må vite.)

Til slutt befant vi oss helt nordvest i Hordaland, vi trilla inn i Austrheim kommune, og endelig tørka det opp. Kommunen har navn etter kirkesognet, og kirkesognet har navn etter en gammel gård. Her i verden påstår de også å ha Norges vestligste fastlandspunkt, det kalles Vardetangen.
Austrheim er ellers kommunen som huser et av Norges største industrisentra, Mongstad, hvor de driver med råolje og raffineri og sånne greier. Mongstad har faktisk gitt navn til en høyst uoffisiell måleenhet, en "mong". Det betyr at det kosta ikke akkurat lite å utvide herlighetene på slutten av 1980-tallet, det gikk over alle støvleskaft, selv sammenlignet med den mye omtalte Stortingsgarasjen.
Til gjengjeld hevder mange at Mongstad i dag er blitt Europas nest største oljehavn, etter Rotterdam.

Striler kalles forøvrig folk fra bygdene rundt Bergen, de bygdene som lå så nær at de var innenfor en dags ro-avstand. Bergenserne selv, byborgerne og øvrighetspersoner, brukte begrepet historisk sett på en heller nedsettende måte, omtrent som byfolk andre steder ofte har en tendens til å bruke order "bønder" som et skjellsord.
Men i dag er det kult å være stril, bruer har gjort avstanden til byen mye kortere, og begrepet er for mange blitt en identitetsbærer de gjerne benytter.

I Austrheim ble vi møtt av Eva og Atle på Dørmænen, som trakterte følget på utsøkt vis. Takk for besøket og for gjestfriheten!

De siste kilometerne ut til fergeleiet til Fedje, var maleriske. Smal vei, holmer og skjær på alle kanter, og under over alle undere: Sola tittet fram.
Vel over på øya er vi innlosjert på Fedje Bed & Breakfast, i 2 etasje over pittoreske Kafé Losen. I et koselig hus med masse maritim sjel, rett ved kirka, sitter vi i skrivende stund i sola, under skyfri himmel, og nyter verten Freddy sin smakfulle fiskesuppe. Akkurat i en slik stund er det fristende å komme med en annen klisje: Kan man ha det bedre?

I morgen er atter en dag, atter en 10-mils etappe, og vi står foran en betydelig logistikkutfordring for å komme vel fram til Vikaneset. 3 ferger, en buss som går en sjelden gang i blant, samt en lang fæl tunnel som ikke kan sykles, står på programmet.
Men meterologen, han har meldt strålende sol☺️

Vi snakkes!