Richie the Cat's sykkeltur 2018: I sneglefart mot målgang

Richie the Cat's sykkeltur 2018 har kommet til sin ende, sukk, og vi er vel framme i Voss, der gradestokken viser 27 grader, himmelen er skyfri, og paraglidere, fallskjermhoppere og ett og annet helikopter danner silhuetter mot himmelen.

Vi sitter på terrassen til leilighet 21, på Fleischers hotel, helt nede ved vannkanten av Vangsvatnet, den store, blå innsjøen Voss er beriket med. Vi er mer mentalt utladede enn fysisk slitne etter over 60 mil på sykkelen.

Av overskriften kan man kanskje utlede at det er alle de fysiske strabasene den siste uka som har fremkalt den beskjedne farten på turens siste etappe. Sannheten er en annen.
For selv om vi riktignok ble "belønnet" med 800 høydemeter på dagens 45 kilometer, er sneglefarten heller et uttrykk for at vi ønsket å nyte maksimalt, det å være ute med vind i håret i fantastisk natur, helt uten motor, og kjenne at kroppen fortsatt har mer å gi.
Ja, begrepet "å sykle seg i form" kan sannelig sies å ha noe fornuftig i seg. En del i oss ville rett og slett ikke at det hele skulle ta slutt.

Tusen takk til Audun og hans gode hjelpere på Hardanger Gjestehus og Ulvik camping. Det var et helt riktig sted å stoppe, med god mat og flott beliggenhet nede ved fjorden. Alle på plassen storkoste seg i kveldssola. Riktig god sommer til dere!

I går gjorde jeg en liten bommert som ingen har oppdaget. Jeg skrev at Elin Tvedt var fra Etne. Det var ikke før noen som sto objektet nær, selv ringte og spurte hva dette var for slags kattetull, at the Cat fikk øynene opp for den utilgivelige feilen. Elin er selvsagt fra Ølen i nabokommunen Vindafjord, som ligger i Rogaland. Sorry, Elin, vi snakkes kanskje - neste år!
Så lar jeg gårsdagens lille fadese stå som den sto, for å vise at en blogger langt fra er ufeilbarlig....
(Vi kan heller la Etne få eierskapet til den gamle vikinghøvdingen Erling Skakke, stormann i borgerkrigstiden, far til kong Magnus, og drept i slaget på Kalvskinnet i år 1179....Dét er i hvert fall riktig. )

Når det gjelder Ulvik kommune, som vi befant oss i, var det faktisk en del av Nasjonal Turistveg Hardanger, nærmere bestemt riksvei 13, som hadde ført oss dit. Et nydelig stykke vei, men selvsagt, som seg hør og bør kanskje, delvis i smaleste laget for de største bobilene.
13 var også langt fra noe ulykkestall da vi begynte på de seige bakkene opp fra Ulvik sentrum. Kommunen omfatter også Finse, den høyest beliggende stasjonen på Bergensbanen, men så høyt skulle vi jo absolutt ikke.

Om dagen ellers er det ikke så mye å melde. Etter hvert kom vi inn i lille Granvin kommune, som snart blir borte, den blir en del av Voss kommune. Kommunens største naturattraksjon må helt klart sies å være den flotte Skjevefossen. Vi gjorde et langt stopp, og herr Erling måtte selvfølgelig ta en liten dukkert i kulpen ved fossens fot, badenymfe (mannlig utgave) som han er.

Etter nok en tøff stigning, var det bare å la hjulene føre oss nedover lange, slake bakker, helt inn til "stripa" i Voss, der vi trillet sakte, sakte gjennom, forbi myldrende fortau og mengder av folk som nøt lørdagsettermiddagen ved kafébordene i sola.
Det var nesten en sånn følølse man ser for seg at vinnerlaget i Tour de France må ha det, når de på siste etappen, erkjent av alle de andre rytterne som vinnere, triller mot Champs Elysees og skåler med et glass alkoholfri sjampis i plastglass...

Vel, ettermiddagen er fortsatt ung i Voss. Vi har blitt tatt godt imot på ærverdige, flotte Fleischer's hotel, og skal nå prøve å få inn i hodet at vi ikke skal opp å sykle i morgen. Og nyte en bedre middag selvfølgelig.

I morgen skal Richie the Cat prøve å skrive en liten epilog, en oppsummering av hele Hordalandseventyret.
Same procedure as every year.
Det er en viss fare for at det nok en gang kan bli ispedd et forsøk på en forklaring på all kommunegalskapen, og nok en liten hyllest til det fantastiske livet på en tråsykkel.
Håper du kommer tilbake da.

Inntil videre - Chupachups og koooos deg på lørdagskvelden!